To uker i Børgefjell, del 5

Vi har tørket opp, plukket ned teltet og er på vandring videre østover i Børgefjell. Nå er målet å slå leir ved bredden av Vierma i løpet av kvelden. Vi har snart gått tom for søtsaker så det gjør ubeskrivelig godt å finne blåbær på veien ned mot Kjukkelelva.

Det er ei stri elv som møter oss. Jeg har både hørt og lest at dette kan være ei ganske tøff kryssing, så vi forbereder oss ved å ta av oss sko og bukser, putter dette i sekkene. Vi tar også kløvsekken av hunden, det viser seg å være et godt valg.

Baffin må nesten svømme seg over, selv om han er av verdens største hunderase. Når han kommer over er han helt utslitt. Han sovner i lyngen og blir liggende der, mens vi snakker om denne utrolige kontakten med naturen. 

Fokuset som ligger der når en bar fot settes på en glatt elvestein, mens strømmen river i leggene. Her er vi virkelig tilstede i det som skjer. Dette er også de øyeblikk vi vil huske best når vi kommer hjem, det er vi klar over.

Dalai Lama skal ha sagt om nordmenn; at han var så glad for at så mange av oss mediterte. Den som deltok i samtalen så forundret på ham? - Ja, dere går jo i fjellet nesten alle sammen, svarte den åndelige lederen. 

Han ser altså på det å gå i fjellet som bevisst meditasjon, der man går i stillhet, der man legger bedre merke til egne tanker og samspillet mellom sin indre- og den ytre verden. 

En ting er sikkert, en slik fjelltur gjør noe med oss! Forandring er min lyst - mens fred er det jeg egentlig søker, sa Henrik Ibsen. Stort bedre kan vel mennesket egentlig ikke beskrives. Akkurat nå, med utsikt over Viermadalen, kjenner vi på sannheten i det. 

Det er ikke til å legge skjul på; denne dagen føler vi oss som verdens heldigste, verdens rikeste, verdens gladeste mennesker. Flere dager med regn har gjort sitt til det, møte med naturens små og store skapninger har knadd rundt på sjela og selve vandringen har tatt oss akkurat hit til dette stedet og denne tilstanden.

Fjellet det kan virke så goldt og øde, men når vi virkelig begynner å se etter så blir vi fylt med undring over detaljene. 

Det er herlig å ha ro nok i kroppen til å bruke fem minutter på å betrakte en liten blomst, følge med på to fjellgresshopper som henger sammen for å føre livet videre. Det er små mirakler over alt. 

Når vi kommer frem til Vierma ser vi at dagen også får en bra avsluttning. Akkurat denne kvelden er det jo nesten som å være i syden, eller rettere sagt som å eie en del av syden helt for seg selv. Det blir ikke så mye bedre enn dette.

Fra notatboka: Hvis vi trasker rundt i fjellet og driver formålsløst dank en hel dag, uten at vi egentlig har satt oss spesielle mål, når vi bare smiler av ren kjærlighet til naturen - Da står vi egentlig i fare for å bli stemplet som late, udugelige, rare mennesker i den virkeligheten vi lever i.

Hadde vi i stede brukt en hel dag på næringsvirksomhet, spekulert i kraftutbygging, hogst eller gruvedrift - Da hadde vi derimot blitt ansett som skikkelige, verdifulle folk. Er ikke det ganske rart? Det er i hvertfall langt unna min virkelighet her i teltet i kveld.

Det er godt å kjenne at det finnes andre verdener enn den illusjonen vi har skapt oss gjennom kroner, kropp, kjøp og kast. Naturen er egentlig som den mor jeg mistet, her i dens stillhet i hjertet av Børgefjell kan jeg hvile ut og glemme stress, uro og bekymringer. God natt Alette og god natt Vierma!