Å se med nye øyne

I helga var vi på tur til Flatanger, på besøk i havørnas rike, hos ørnemannen Ole Martin Dahle. 

Det er noen måneder siden jeg var med han ut på sjøen nå, men oppgjennom årene har det vært veldig mange turer. Jeg synes alltid det er like spennende, like fint og det gir meg alltid ei god opplevelse.

Likevel var det noe i lufta denne gangen som fikk meg til å "være", og da er det ikke havørna jeg snakker om. Det handler mere om en erkjennelse som har kommet klarere frem i meg den siste tida. Det handler om bevisthet til det vi har rundt oss.

Denne gangen var det egentlig en "jentetur" jeg hadde sneket meg med på, og når jeg så hvordan noen av deltakerne lot seg begeistre av ørnene, måkene og havet så skjønte jeg at jeg er i ferd med å gå glipp av noe stort. 

Jeg så skjelvende hender, ansikt med store smil, som pustet tungt av den naturen de hadde forann seg. Jeg så på mennesker som så denne skjønnheten med helt nye øyne, og for første gang tok jeg virkelig inn over meg noe jeg egentlig har blitt fortalt mange, mange ganger: Hjernen vår er ekspert på å sortere og alminneliggjøre de inntrykk som vi har forann oss. 

Tenk på alle de gangen du kjører den samme veien mot jobben, de første gangene legger du merke til så mye - Senere kan det virke som om du ikke har sett noe, eller i det hele tatt har kjørt, når du kommer fram. 

Eller som Ole Martin så godt sa meg en gang for mange år siden: - "Husk den første gangen du kjører ungen din hjem fra fødestua. Hvor forsiktig var du ikke da? Hvordan kjører du nå"? 

Det er så lett å bli blind for det vi har rundt oss, ikke minst den naturen som ligger rett utenfor stuedøra.

Det er så lett å glemme at hjernen vår kobler inn autopiloten, og dersom vi ikke er bevist dette så havner vi inn i et vondt mønster. Vi går glipp av så utrolig mye, vi ser ikke vår medmennesker og våre medskapninger med "nye øyne".

Det er ikke tilfeldig at eldre mennesker sier at tida går så fort. Den gjør jo det når vi ikke er tilstede i livet og lever det! Når vi ikke ser eventyret, spenningen og facineres av det vi opplever.

Det er godt å være bevist dette - Selv om vi ikke alltid klarer å gjøre noe med det, ikke at det er enkelt å komme ut av automatiseringa, ikke at man kan bli ekspert på å leve nå, men vi kan kanskje klare det litt mere. Bli bevist at vi er så ubevist!

Vi kan stoppe opp i øyeblikket og skjønne at det er unikt. At vi aldri igjen vil erfare akkurat dette. Når vi begynner å skjønne dette så skjer det oftere, det kommer frem i bevistheten at vi faktisk er i ferd med å leve et stykke liv, for det er akkurat det vi glemmer. Vi glemmer at hvert øyeblikk egentlig er et lite under.

Kunne vi bare ha løftet hodet og sett alt rundt oss med øynene til en nyfødt! Som om vi aldri før skulle ha sett ei havørn, en måke, ei kjøttmeis og høstfargene. Hørt, som om vi aldri skulle ha hørt alle disse lydene og ordene som vi også allerede forbinder med noe. Som vi sorterer ut, forkaster og fordømmer.

Takk igjen til Ole Martin som alltid har noe nytt å by på, som alltid blir påmint denne naturens skjønnhet gjennom øynene til nye turister. Takk også til Lene, Cathrine og Alette som fikk meg til å se, mye av det jeg allerede har sett, med nye øyne.