To uker i Børgefjell, del 6

Vi er på vei mot Kvigtind, Børgefjells høyeste punkt skal etter planen være punktum på turen denne gangen. Først må vi imidlertid plukke opp det vi har lagt igjen på reisen inn mot Vierma, og vi skal ha noen overnattinger på veien - for å samle inn bilder og inntrykk.

Desto lengre tid man er ute, desto mere legger man også merke til. Det er vel noe de fleste naturfotografer har erfart. Finner man ikke motiver så handler det bare om å sette ned tempoet og virkelig prøve å se verden rundt seg.

På veien nordover må vi igjen passere Kjukkelelva. Denne gang tar vi oss også tid til å velge en litt bedre plass for kryssingen.

Vi fisker oss gjennom landskapet, små og store vann blir prøvd. Dersom vi tar oss tid å kikker så ser vi også fort hvor det finnes fin fisk. Noen av de virkelig gode vannene bærere preg av at det har stått folk her før. 

Vi har på noen skikkelige rugger på vei tilbake mot Store Kjukkelvatn, men vi er uheldig å mister alle.

Jeg har så utrolig lyst på fisk denne kvelden. Det eneste som ligner en middag i sekken er nemlig en pose med Lofotoen fiskesuppe, uten ørret kan det imidlertid bli ganske kjedelig.

Fiskelykke handler også ofte om tid. Det er ikke tvil om at de som får mest fisk er de som har sluken mest mulig i vannet. Gleden er derfor enorm når Alette først får en liten bekkørret - og siden roper ut at hun har en skikkelig rugg!!! 

Jeg springer nesten over vannet for å hjelpe til. Hadde jeg bare tatt meg tid til å lytte, så hadde jeg hørt at hun satt fast i bunnen. I stede er jeg bare våt og skuffa når en rødstilk flyr forbi med sine spottende lyder.

Det blir fiskesuppe med 150 gram bleik bekkørret til middag og kveldsmat denne dagen. I morgen skal vi hente resten av provianten, som ligger fem-seks kilometer unna. Da har vi i hvertfall noe Real turmat i sekken igjen. 

Sporene her inne i Børgefjell viser at vi langt fra er de første som har brukt tid i dette området. Hele nasjonalparken kan betegnes som et sørsamisk kulturområde. Her har de bodd sammen med reinflokken i hundrevis av år. Selv om de har lagt igjen få spor, slik naturfolk gjør, så finnes det også områder der det vises.

I et av kapitlene i boka "Fjellets lasso rundt mitt hjerte", skriver Guttorm Hansen: Ofte når jeg går på de gamle stiene i disse fjelltraktene synes jeg at jeg skimter en skygge foran meg. Skyggene av de som har gått her før. Fjellets folk, samer på leiting etter rein, fjellbygdbonden med sin tunge bør, jegeren og fiskeren. Mot det røkblå sløret av dis som ligger mot fjella aner jeg skyggen av dem. En dag er det jeg som er skyggen foran en ny vandrer.

Jeg tenkte ofte på skyggen til den gamle stortingspresidenten, og på de gamle samene, når vi vandret rundt i dette området ved Store Kjukkelvatn.

Nye teltplasser, nye fugleobservasjoner, nye bilder blir til - på vår vei mot Kvigtind. Noen dager er blå og varme - andre er grå og kalde. Noen kvelder står himmelen i brann - andre er bare innsiden av en våt teltduk.

Siste dag før vi går inn mot Måsskardvatna er det virkelig grått og trist, ikke minst når vi tar en kikk på den maten som er igjen. Vi er begge skikkelig lei av den frysetørkede turmaten, og nå er det snart slutt på alt annet. Slik ser tørrmatsituasjonen ut. 

Jeg spøker med at vi kan suge på en tubeost eller drikke jordbærsyltetøy på vei opp mot Kvigtind, men for Alette er dagen like grå som himmelen og breelvene som vi må passere. - Jeg kommer aldri til å komme meg opp dit i morgen, slår hun ettertrykkelig fast. 

Jeg kjenner at jeg fort blir påvirket av de negative tankene og lurer på om det er noe vi kan gjøre, men det er ikke enkelt å få gode svar. Det beste er vel å komme seg i teltet, lage mat og få litt godt med hvile nå. Vi begynner begge å bli virkelig slitne.

Selv vet jeg at disse grå tankene kommer av både været, våte klær, sult og kropper som begynner å kjenne på mange mil med tung sekk. Jeg får pakket inn Alette i fjellduken, får på henne tørre klær og hun sovner mens jeg setter opp teltet. 

Det er ikke lett å innse at man er sliten, kjenne på at man trenger hvile og godta følelsen av at man faktisk er sårbar. Det er mye lettere for meg å gi litt omsorg, det er jo rett og slett en glede. 

Kanskje får jeg det også igjen? Livet er ofte slik. Når kvelden kommer sprekker i hvertfall himmelen opp. Det kan faktisk bli tur opp på toppen i morgen. 

Fra notatboka: På mange måter er dette den gråeste dagen på turen, men jeg vet at solen vil trenge gjennom skyene igjen. Det er slike dager som beriker livet, det er omveiene som har gjort denne turen så fin. Selve målet med vandringen vår har hele tiden vært opplevelsen på veien, men også det å vinne over oss selv. Det å komme frem og ha greid det denne gangen også! Kvigtind blir derfor viktig. Jeg ber om sol og smil i morgen.