To uker i Børgefjell, del 7

"Matlaust kvinnfolk skal ein aldri vente seg stort av", sa Olav Duun - og hadde sikkert rett i det. Likevel finnes det alltid unntak fra slike ordtak. 

Vi har kommet fram mot slutten av turen i Børgefjell og det siste innlegget om denne turen her på bloggen. I det forrige innlegget handlet det mye om slit, matmangel, grått vær og grå følelser. Når vi åpner teltet denne morgenen er virkeligheten igjen forandret.

Det er fisk til frokost, og best av alt; Alette smiler igjen - Slik hun egentlig alltid gjør. Jo, vist skal hun bli med opp mot Kvigtind! Vi kan jo i hvertfall prøve. Alt føles bedre nå, og som vanlig er det blå himmel når skyene har passert. Det er så rart at vi alltid har en tendens til å glemme dette når vi står midt oppe i negative følelser. De er jo bare som en sky de også, som går i oppløsning.

Det går fort opp mot toppen, og jo mer utsikt vi får - jo lettere er det også å gå videre. Alette springere mye lettere enn meg opp i dag, om sant skal sies så er det slett ikke sikkert at jeg hadde klart dette uten henne. Det er litt av en drivkraft å ha med seg et menneske som drar med både smil og tilstedeværelse. Et skikkelig medmenneske!

Så er vi altså her, ved jurene på kviga. Hun som har lagt seg på siden for å slippe alt dette melkehvite brevatnet utover nasjonalparken gjennom sommermånedene. Hun skaper Børgefjell til det fiskeparadiset det er. 

Lyden av Børgefjell er lyden av stillhet, men også lyden av klukkende, rennende vann. Her oppe på Kvigtind er vi imidlertid helt vannløs for første gang på hele turen. Det eneste vi har med oss er halvparten av en "Snickers". Den siste søtsaken på denne turen, det er premien vi deler på toppen.

Det er såpass bratt mot slutten at ulvehunden "Baffin" får litt trøbbel med å komme seg opp. Vi ber han bli igjen å vente på oss, men når vi har kommet oss opp på selve toppen så kommer han jaggu springende etter på sine lange bein. Skal tro om han ikke er den første ulvehunden på toppen av Kvigtind?

Kvigtind er i grunnen punktum for turen vår her i Børgefjell i sommer. Det er bra Baffin er med oss også her, han har vært med på alt.

Nå er det bare å komme seg ned mot Måsskardvatna igjen, pakke teltet og begynne på hjemturen. Det blir nok ei overnatting til på vegen, men vi skal gå så langt som vi orker etter denne turen opp på toppen - og mange dager med tung sekk i fjellet.

Over alt hvor vi setter føttene er det liv. Fra den høyeste topp til den våteste dalbunn gror det fram og brer seg ut. "Vi er liv som vil leve, midt blandt liv som vil leve", leste jeg en gang. Mannen som skrev det har inspirert meg mange ganger. Han definerte godhet ut fra disse ordene om livet: "Det gode er å hjelpe og å fremme liv, om det kan meddele seg eller er stumt. Det onde er å skade, begrense eller ødelegge liv". Det er tanker vi alle bør ha høyt oppe i den daglige bevistheten vår, bruke i forholdet til våre medmennesker og naturen.

Gjennom denne turen i Børgefjell har jeg i hvertfall blitt mere bevist på de miraklene vi har rundt oss på denne fantastiske planeten. Tenk på sola, og de varmende strålene som kommer fra en perfekt avstand og som bremses av et magnetfelt skapt av en roterende kjerne innenfor oss. Tenk på vannet, skyene og lynet vi opplevde. Tenk på alt det som skal til for at vi i dag har liv her! 

Liv i en rekke former - Liv som mange, i grunne tanker og følelser for penger og makt, ødelegger og skader. Liv som er gitt oss å forvalte på denne roterende kula, men som vi klarer å utrydde for alltid.

Det er jo nesten ufattelig at vi på så kort tid har ødelagt så mye av jordens natur, og at det bare akselererer. Illusjonen om at vi må ha mer, vi må tjene bedre, vi må skape nytt, har lurt oss så grundig. 

På denne planeten har vi jo i dag alt vi trenger og mye mer enn det. Turen har vist meg min plass her på arken sammen med milliarder av medpassasjerer som regner denne kloden om sitt hjem. Vi har ansvar for at alle disse også får beholde sitt miljø, sin livskapital, sitt liv.

Etter den siste natta i Børgefjell passerer vi nasjonalparkgrensa og er utenfor det freda området for første gang siden fredag for 14 dager siden. Turen og ferien er over for denne gang, og vi drar rett til butikken på Namsskogan. 

Tror noen av turistene på parkeringsplassen var forundret over matlysten til det paret som inntok formiddagsmaten sammen med dem. Grovbrød, smør, leverpostei, iskaffe, potetgull, sjokolade og Pepsi. mmmmmm. Etter fem minutter er jeg ikke i tvil om at vi virkelig lever i overflod!