To uker i Børgefjell, del 4

Vi ligger i området rundt Litle Kjukkelen i noen døgn, går lange turer opp på fjell og ned til fiskevann. Det er behagelig å rusle rundt uten tungsekken nå - og det er fisk å få.

Deilig mat! Mye bedre enn denne lette, tørka turmaten som man fort går lei av. Det er utrolig fint å få mer fisk enn vi klarer å spise. Nå føler vi oss rik!

Etter det kraftige tordenværet, jeg beskrev i forrige innlegg, så har vi tydeligvis fått et værskifte. Tunge skyer henger over Børgefjell. Noen dager kikker sola frem, men så fort det begynner å bli varmt ligger nye kraftige byger på lur.

En av dagene kommer tåka sigende inn når vi drar ned for å prøve fiskelykken ved Lille Kjukkelvann. Snart regner den imidlertid bort igjen.

Været gjør noe med oss, regn gir en spesiell stemning. Likevel er det også både vakkert og deilig å være ute. Kjenne på at det slett ikke er så farlig å bli våt, huden vår er egentlig ganske så vanntett. Vi er nok godt tilpassa naturen, bare synd vi ikke alltid føler det slik.

Noen ganger er det da også så ille at hverken vi eller hunden er spesielt fornøyd. Jeg har nok aldri vært utsatt for så kraftig regnvær på telttur før. Ved å grave dreneringsgrøfter og ha godt utstyr berger vi likevel det lille rommet i teltet tørt. 

Etter alt dette regnet har Baffin også funnet sin plass teltet. Mens det plasket ned som verst hadde ikke Alette hjerte til å la han ligge ute, godhjerta som hun er. 

Nå har ingen av oss samvittighet til å flytte han ut igjen, selv om det endelig er netter med oppholdsvær igjen.

Det er ingen tvil om at det er verdifult å gå gjennom disse værskiftene, være ute og kjenne på at vi virkelig er en del av dette. Se at regnværet velter inn, pisker gjennom lyngen, være med når myrulla igjen tørker opp og ser litt mer fornøyd ut.

Fra notatboka ei regnværsnatt ved Litle Kjukkelen: Vi blir så påvirket av omgivelsen våre, av regnet og ikke minst av sekken med erfaringer vi bærer med oss til en hver tid. Hvem har sagt at regn skal gjøre oss trist? At vi skal føle det som ufyselig å være ute nå? Vi kan jo se det som et mirakel dette regnet, som gir liv til gresset, vann i bekken. Vi kan velge å juble i regndråpene, kjenne på denne viktige delen av livet som faller ned fra himmelen. 

Om vi ikke klarer det, så må vi i hvertfall ikke resignere inn i triste følelser og projisere disse ut på det som er rundt oss. Det er vi mennesker eksperter på. Heldigvis har Alette og jeg snakket mye om akkurat dette: Vi må akseptere det som er, det vi opplever akkurat nå. Er vi misfornøyd eller nedslått så har vi selv et ansvar for å bli bevisst dette, og se om det er mulig å gjøre noe med det. Hvis ikke må vi godta at ting er som de er. Det åpner opp en ro i oss, et stort rom i oss. Det er en stor forskjell på det å akseptere og det å resignere.

Men det skal sies; ingen av oss er eksperter på å være i øyeblikket. Hunden slår oss glatt på det! Likevel lærer vi veldig mye av en slik tur, og våre indre gråværsdager er langt ferre enn det naturen gir oss.