To uker i Børgefjell, del 2

Første natt i Børgefjell nasjonalpark er over, og vi er på vei videre oppgjennom Bisseggskaret før klokka er 10.00. Etter ei times tid blir det imidlertid så varmt at det frister med et lite bad i den krystallklare bekken. 

Vi har god tid nå, vi har ikke noe mål, bare en drøm om å nyte øyeblikkene på tur. Derfor er det rom for alle slike opplevelser. Vi skal gå langs Bisseggvatna i dag, vi har ingen anelse om hvor langt vi kommer innover i fjella før vi igjen skal slå leir. Vinden, sola, lyset, fuglene, mosen og naturopplevelsene er det som dirigerer tempoet i denne symfonien av en fjelltur.

Ryggsekkene har dessverre ikke blitt så mye letter etter det første døgnet, men jeg har lagt igjen litt mat og en myggstift ved ei dvergbjørk nede i dalen. Hvert gram teller nå, det kjenner vi når det går oppover i steinura. Det er bare å lytte til pusten, ta et steg om gangen og bare flyte framover.

Godt å snu ryggen mot den sørlige vinden og se nedover Biseggskardet som nå er tilbakelagt. Det er i grunnen lite liv i fjellet så langt. Steinskvett og heipiplerke er karakterarter som følger oss gjennom landskapet.

Det er på tide med lunsj når vi når frem til det nordre Bisseggvatnet. Godt å nå høyden og å vite at vi ikke skal stige mer nå på denne etappen av turen. Vi har nådd mer enn 900 meter over havet.

Vi tar oss en liten fiskestopp med en gang vi når fram til vannkanten. Fiskekvaliteten i Bisseggvatna er virkelig bra, men den er ikke så enkel å få ørreten her i høyfjellet. De som har opplevd det vet imidlertid at det nesten ser ut som ferdigrøyka fisk det som kommer opp av vannet, delikat!

Etter mat og en god strekk i mosesenga vandrer vi videre, og lengst mot øst i det nordre Bisseggvatnet finnes det virkelig en "Playa del Børgefjell". En vakker sandstrand og teltplass.

Det er ettermiddag og litt tidlig å slå leir ennå, vi har pust igjen fortsatt og bestemmer oss for å komme oss til Søndre Bisseggvatnet før det blir kvelden.

Åhh herlige Børgefjell! For en horisont i alle retninger, slik en harmoni i naturen. Her er det deilig å vandre, stadig nærmere hjertet av nasjonalparken. 

Føttene flytter seg, pusten oppstår og går i oppløsning uten stopp. Her er ingen illusjoner man kan klamre seg fast til for å føle seg trygg. Bare pusten som er som skyene, som vinden eller bølgene, helt virkelig men aldri evig - alltid på gjennomreise. Slik er også vi!

Nær enden av Søndre Bisseggvatnet slår vi leir, det har blitt kveld. Det er deilig å sitte slik "å være" sammen med ulvehunden Baffin. I mårra blir en helt annen dag med natursjokk og 500 lynnedslag, men det er ikke nå. Akkurat nå kryper vi inn i teltet igjen, sliten, klar og fornøyd etter en lang etappe.

Fra notatboka, 2. natt i teltet: Vinden blåser dit den vil, i kveld rusker den i teltet vårt. Jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den tar turen nå. Det er egentlig ganske likt pusten vår. Så deilig det er å kjenne på den også. Mange tror ikke vi har noe behov for å gjøre oss kjent med den automatiserte pusten - men for en gedigen undervurdering. Hadde alle bare skjønt at det er tusen ganger bedre å fokusere på pusten enn på eget tankespinn. God natt fjellet!