To uker i Børgefjell, del 3

Vi er på vei fra Søndre Bisseggvatn mot områdene rundt Litle Kjukkelen. Her har vi planer om å være noen dager, dra på oppdagelsesferd, fiske og gå lange turer. Det tar imidlertid ei god stund å forflytte seg. 

Det er mye å se på, mye å fiske i og mye å fotografere - Hele veien fra vannet og nedover langs den vakre Bisseggelva er det utrolig vakkert. Vi følger elva som kaster seg nedover mot det store, grønne platået som utgjør hjertet av Børgefjell.

Den tredje dagen på vår fjellferie blir svært innholdsrik. Vi finner en fin teltplass ved elva, temperaturen stiger til langt over 20 grader og det blir helt vindstille. Vi starta denne dagen med bad i Bisseggvatnet, nå er det på tide med mer badeliv. For et herlig, rent badevann - og for en merkelig stemning som plutselig har sneket seg inn i fjellet.

Dørgende stille blir det, og stillhet er for lyd det skygge er for lys. En motpart som vi ikke kan være foruten. Det fyller både naturen og oss med ro når vi opplever disse timene, men også et snev av uro. Det gir oss en mulighet til å lytte til det vi sjelden tar oss tid til å lytte til. 

Kanskje kaster stillheten lys over hvordan vi egentlig lytter til livet? Og vi blir klar over at dette heller ikke vil vare.

De nærmeste timene er det som om det ligger et lokk over hele fjellområdet. Det blir trykkende varmt og vi skjønner at noe faktisk ligger å venter i lufta. Det er nok lurt å flytte teltet bort fra elva.

Også skjer det i løpet av svært kort tid: Både himmel, vind og værforhold endres i løpet av noen minutter. Store truende skyer bygger seg opp og trodenskrallene ljomer gjennom lufta. Et kraftig tordenvær i høyfjellet kan nesten ikke beskrives, det må oppleves - for det kjennes helt inn i hjerterota.

Vi ligger i teltet, hører himmelen revne og vannet falle ned fra de åpne slusene der oppe. Lydnivået er så høyt at vi må rope til hverandre: - Er dette farlig!!! Undrer Alette, men jeg kan ikke svare noe annet enn at vi ligger forholdsvis trygt til, lavt i terrenget.

Vi prøver å telle lynblinkene, og må bare gi opp. Flere hundre blink og vedvarende torden strekker seg over de nærmeste timene. - Hva gjør vi om det slår ned her? Lurer Alette, uten at jeg har noe fornuftig svar. Jeg kan ikke gjøre annet enn å smile gjennom brak og regnbråk. Det er jo ikke stort annet å gjøre nå.

Fra notatboka den 3. kvelden: Vi må prøve å sove i dette levenet, denne støyen fra 1000-vis av liter vann som klasker mot jorda, brak av millioner av ampere som durer gjennom lufta. Vi klarer det, vi har gjort det før. Det er bare å stoppe opp, puste og lytte til det som oppstår inne i oss. Hvilke tanker og følelser setter dette igang? Ved å være bevist det kan vi også gjøre noe med det. 

 

Alette har faktisk sovnet mens jeg ligger her og skriver. Om ikke annet så kan denne støyen lære meg å sette enda mer pris på stillheten. God natt i tordenværet!