Troillhåla

Sommerens kraftigste regnvær er på tur bort fra oss når vi våkner på Hamnøya denne julidagen. Nå venter noe enda fuktigere og mørker på oss et sted der oppe i fjellet.

Målet for denne turen opp til Sør-Helgeland heter Troillhåla, og det skal vise seg at hulen nok bærer sitt navn av flere grunner. Veien opp er en skikkelig "troilltur", det er ingen sti her, bare frodig skog med kratt og bregner, steinur og dype kløfter. Turen opp er rett og slett ikke for amatører i terrenget.

Etter noen timers kaving finner vi imidlertid åpningen, og står foran en av de minst beskrevede hulene -med hulemalerier her i landet. Vi har aldri sett bilder av det som befinner seg her nede, og vet derfor ikke hva som venter oss nede i mørket.

Troillhåla viser seg å være skitten, mørk og fuktig, langt fra noen turistattraksjon for solhungrige nordmenn. Hulen er en av de verste vi noen gang har besøkt, vi sklir ned på store kvasse steiner som er dekt av et lag med glatt, sandholdig gjørme. 

I flere partier må vi ned på rumpa og ake oss ned. En gang går jeg i kast nedover berget, mens fotostativet spretter ut av hendene. Når jeg kikker skremt opp mot åpningen, ser jeg troillkjeften lukke seg rundt oss. 

Mørket drypper inn over oss her nede, det fyller sinnet og tankene, preger oss nok allerede. Hulemaleriene har jeg lest skal være i en sidegang så Alette begynner forsiktig å se seg rundt etter de, mens jeg setter opp det nevnte fotostativet for å ta noen bilder. 

Med lang lukkertid, stativ og fire led-lykter kan man virkelig vise fram hvordan denne Troillhåla ser ut når man fjerner mørket.

Alette har blitt borte, først i en gang til høyre og nå i en liten krypgang på venstre side. Egentlig følte jeg med en gang at dette måtte ha vært sjamanens rom. Jeg beveger meg opp dit og får bekreftet at hun har funnet maleriene.

Jeg henter fotoutstyret og lar henne være litt for seg selv der inne. Det er tross alt litt av en opplevelse å sitte der helt alene sammen med de mange tusen år gamle figurene.

Her inne må man være ekstremt forsiktig så man ikke rører veggene og bildene, skader den kulturskatten som ligger godt bevart her i dypet. 

Slektskapet med figurene i Fingalshola i Nærøy slår oss med en gang. Det er også spennende å se hvordan figurene også her er plassert akkurat der hvor skillet mellom lys og mørke finnes. Faktisk peker dagslyset rett mot utspringet der den tydeligste figuren befinner seg.

Vi hvisker rolig sammen om disse forunderlige figurene, om forbindelsen vi kan føle mellom eldgamle symboler i denne hulen og vår egen primitive psykologi. Lys og mørke, bevissthet og ubevissthet, dualitet og polaritet, dette er sterke saker for den som har tatt seg tid til å bli litt kjent med seg selv.

Stadig må jeg kaste blikket over skulderen, kjenne på at det har vært noen her og at det fortsatt er "noe" i dette Troillhålet. Jeg er klar over at dette er fjernt for noen lesere og de fleste folk i det samfunnet vi akkurat nå lever i. Men alle disse menneskene som nesten ikke vet noe om naturen - Er de egentlig tilpasset virkeligheten? Hvor kommer denne virkeligheten fra?

Vi krabber oss ut fra sjamanens rom, her gikk også den personen som var leddet mellom stammen og åndeverdenen en gang i tida. Mye tyder på at hulene ble brukt til å trene opp de utvalgte som reiste mellom disse virkelighetene. Fra urbefolkning i andre deler av verden vet vi at meditasjon i mørket kan pågå i årevis, før man regnes som utlært. 

Etter noen timer i Troillhåla vil Alette ut i lyset for å spise litt, og jeg ber henne vente der ute på meg. Selv krabber jeg så langt inn og langt ned som jeg kan komme. Bak en stor stein, ned - også opp igjen, inn i den siste trange og mørkeste delen. Her slår jeg av hodelykta og setter meg i stillhet helt inn mot fjellveggen.

Selv om det er mørkt kan jeg faktisk føle fjellet rundt meg. Jeg kan kjenne at det er nær ansiktet mitt. Tanker kommer og går, også kommer en sterk klar stemme. En stemme som jeg ikke har hørt på lenge, jeg smiler når jeg møter mørket i meg selv. 

Takk skal du ha Troillhåla, for et sted du er for å endre bevisstheten. Hva visste vel ikke de som en gang satt her så mye, mye lenger enn meg.

( Trollhula, Trollhola, Trollhulen, Trollholet, Troillhula, Troillhola, Troillhulen, Troillholet - Det er mange forskjellige skrivemåter for denne hulen på Hamnøya)