Nordlandsnatt

Teltet er satt opp, Vega speiler seg i sør og De sju søstre og Dønnamannen hviler i nord. Ord strekker ikke til for å beskrive ei nordlandsnatt, det gjør heller ikke bildene, men en naturfotograf må jo prøve.

Gud er i verden, og verden er i Gud, skrev Spinoza - Og dette er kvelden da godsiden av vår verden virkelig kommer frem, da det banker i brystet av kjærlighet til land og natur.

Uansett hvor jeg kikker, mot himmel og hav, på de små blomstene på bakken, på steinskvetten i kveldssola og på det gyldne lyset som kaster seg innover landskapet og meg, så fylles jeg av en ubeskrivelig god følelse.

Vi mennesker er eksperter på å ordne og sortere, og slik blir blomster, fugler, øyer, vind, skyer og stjerner en del av vår forståelse - og prøvd underlagt vår kontroll. 

Selv ordet Gud klarer hjernen å gjøre om til en personlighet - Selve livet og eksistensen i dette universet. I den grå massen i hodet mitt blir "han" plutselig mer til stede i en slik godværskveld på Helgeland.

Jeg smiler av meg selv der jeg går rundt med kameraet og nynner på en sang, mens dufter, lyder og synsinntrykk bombarderer meg. - For et liv! 

- Om vi hadde sett en hjerne ligge der som en grå klump i grøfta, hadde vi skjønt at den kunne sanse alt dette da? Spørsmålet kom fra Alette litt tidligere på dagen, mens vi var på vei ut hit til Hamnøya.

Det er et morsomt spørsmål, som fortsatt har et ekko i meg. Tenk alt det andre vi klarer å overse med denne rare hjernen vår. At alt er ett, og alt er evig liv, blir for de fleste bare et virrvarr av rare ord.

Stadig lengre unna naturen, innhyllet i personlig historie, i suksess, penger, skuffelse og selvbedrag er det ikke enkelt for mennesket å se at prosessene er helt naturlig. At blomstring,  liv, vår og glede bare er som en soloppgang. At forråtnelse, død, høst og sorg bare er en måne som stiger opp bak de spisse fjellene.

Nå kommer knotten, for i denne vakre nordlandsnatta stiger den opp som en sverm av sviende kløe. Den er også en del av alt dette, så jævlig at vi enten må slå nytteløst rundt oss, rømme inn i teltet - eller bare akseptere at slik er også livet.

For hva er egentlig vitsen med å være sur og negativ? Hva godt gjør akkurat det? Du som ser på en fargerik blomst og føler det samme som meg. Du som ser en død fugl - og også kjenner en slags form for vemod! Du vet at vår tankeverden faktisk er like virkelig som den naturen vi har utenfor oss. 

En negativ tanke er i grunnen like virkelig som en negativ handling, som et piskeslag på det som er rundt deg! Det er greit at vi er født med denne digre grå massen i hodet, som gir oss følelser og tanker, men gjør det oss egentlig spesielt mye klokere enn annet liv?

Trær, planter og blomster har også brukt tid på å vokse i seg selv. Og hva med fjell? Fjell er mennesker som har blitt stille - er de ikke?

Vi sier god natt til Dønnamannen, og hører snart regnet tromme mot teltduken. Nå forsvinner knotten, og et gammelt ordtak vekkes til livet. "Aldri så galt, at det ikke er godt for noe".

PS! Hamnøya har en av landets skumlest, skitneste og farligste huler. Vi kommer tilbake med mer i neste innlegg i bloggen.