Kan vi skape en bedre verden?

”I bunn og grunn er det eneste motet som kreves av oss: Å ha mot til det merkeligste, det mest enestående og det mest uforklarlige vi kan oppleve. Det at mennesker er og har vært feige, og gitt for lett etter for ”apehjernen” har gjort livet ubotelig skade. Den såkalt ”åndelige” verden – alt dette vi kan føle, men ikke forstå med fornuften, har blitt oversett og presset ut av våre moderne liv. Det i en slik grad at de sanser vi skulle fatte det med har svunnet hen….”

Dette er tanker fra boken ”En vakrere verden er mulig, av Charles Eisenstein. Han er utdannet ved Yale University, har utgitt seks bøker og skriver jevnlig for avisen The Guardian. 

Denne tankevekkende boken tar opp mange viktige tema. Sosiale og økologiske kriser herjer, og vi tror verden kun kan forandres ved å kjempe imot det onde, som alltid er det eller de «andre» - Men det virker ikke. Det skaper bare mer hat, sier han.

En gang i forrige århundre følte vi at verden var på rett kurs. Vi trodde at fagfolk ville løse problemer med fattigdom, miljøødeleggelse, krig og elendighet. I dag er vi ikke like optimistiske. Etablerte autoriteter og systemer har ikke innfridd. 

Denne uka kom meldinga om at raseringa av Fosen ikke blir gjennomført, men det hjelper i grunnen lite så lenge det er pengene og ikke naturverdiene som styrer avslaget.

Stadig flere av oss klarer ikke å forbli i denne «gamle fortellingen» lenger. Vi ser at den enes interesse er alles interesse. Hvis én art blir utryddet, blir hele økosystemet mer sårbart. Hvis nok et kystfjell blir asfaltert så har vi mistet flere humler, planter og fugler. Over alt handler livet om gjensidig avhengighet. 

Eisenstein inspirerer oss til å bytte ut den gamle historien med en ny: Fortellingen om enhet. Vi må innse at jeg ville gjort det samme som deg, hvis min totale situasjon var lik din. Hva skjer når millioner av mennesker begynner å handle i samsvar med den nye fortellingen? Da blir verden en bedre plass å leve i for alle.

I og for seg er dette ikke nye tanker for oss. Erik Damman og Arne Næss står der i bokhylla, og forteller mye av det samme. Ord og bokstaver fra 70 og 80-tallet, da håpet var litt større. Men er alt håp ute?

Eisenstein mener vi alle kan gjøre noe som skaker opp den gamle fortellingen om verden. Han viser med praktiske eksempler hvordan «den nye fortellingen» kan endre sivilisasjonens kurs.

Vi må på ny begynne å se mennesket som en del av helheten. Til syvende og sist rammer det oss selv når vi går løs på våre omgivelser, ikke tar vare på naturen, dreper alt som er ”uønsket” rundt oss.. enten vi bruker våpen eller sprøytemidler.

Det er mange fine eksempler i denne boken, om hvordan våre gode handlinger kan spre seg. Som da fredsaktivister omfavnet en grusom krigsherre i Liberia, istedenfor å hate ham. Dermed kunne han identifisere seg med dem. Han begynte etter hvert å jobbe for deres sak. Individers modige og vennlige handlinger kan skape nye fortellinger om hvordan verden fungerer. 

Eisenstein hevder at vi lever i et system som belønner psykopaten. Alle menneskers grunnleggende natur har en mengde psykopatiske trekk. Det kan være å styres mot maksimering av selvinteresse uten å tenke på andre, å ikke ta hensyn til andre menneskers følelser, å være iskald overfor dyrs lidelse, å ødelegge natur kun for å tjene penger osv. 

Hvis du ikke maksimerer firmaets egeninteresse (altså tjene mest mulig penger), så vil du bli utkonkurrert av andre firmaer som gjør det. 

For oss som er konsumenter som leter etter det beste tilbudet, står motivet, i form av prislappen, i motsetning til impulsen for å betale arbeideren en levelig lønn eller tillegge oss miljøvennlige vaner. Når vi lever i et system som belønner psykopaten, så er det ingen overraskelse at de kommer til topps i dette systemet. 

For ethvert kulturelt trekk så vil det alltid være noen som gir det et ekstremt utrykk.  I vårt samfunn har mennesker med psykopatiske tendenser mye av makten, og de vil handle aktivt for å stoppe alt som truer den. 

For å komme ut av dette snakker Eisenstein om å endre på de fortellingene vi forteller oss selv og i samfunnet. Vi må slutte å være så ”kule” (eller kalde som ordet betyr). Hvorfor har ordet ”kul” blitt det samme som bra i vårt samfunn? Har du tenkt over det?

Alette Sandvik og Kjartan Trana