På sporet

Aprilnatta er i ferd med å senke seg over landskapet like øst for svenskegrensa. Vi har dratt med oss sekker og fotoutstyr, gjennom råtten vårsnø, til toppen av dette berget. 

Vinden rusker i granskogen, mens lyden av en hukrende perleugle kommer og går i kastene. Dette er en fin utsiktspost når det gryr av dag igjen. Nede på flatene er det mulighet for å få se både elg og bjørn. Nå kokes det kaffe og lages enkel kveldsmat. Det er godt å ha et bål når tempraturen kryper under frysepunktet. 

Bjørn Oddvar tror allerede at han har sett bjørnen et ti-talls ganger, men må konstatere at det er steiner som ikke beveger seg. Likevel er det nok til å holde praten gående og kroppen varm, helt til det er på sin plass å finne soveposen.

Jeg tester ut de nye hengekøya, og konstaterer at det er en behagelig måte å tilbringe natten på. (Må nesten skrive en liten blogg bare om denne snart, den har gitt meg en ny vår.) Jeg vekkes av at dompaper og grankorsnebb hopper rundt i trærne. Ok, jeg har nok vært våken et par ganger i løpet av natta. Hørte jeg noe tasse i skogen bak oss?

Ut av køya, og litt lengre fram mot stupkanten, finner jeg en mann som har vært våken lenge allerede. Bjørn Oddvar har også hørt de merkelige lydene. Nå ligger han å sveiper kikkerten utover landskapet, men to timer oppmerksom stirring har ikke gitt resultat. Det er på tide å bryte leir, vi må finne ut hva som har bevegd seg i skogen bak oss.

Det er tungt å ta seg frem i vårsnøen. Du kjenner sikkert følelsen av at skaren nesten bærer deg, også braser du gjennom på neste steg. Bjørn Oddvar, som nettopp har hatt lungebetennelse, oppdager flere nye stjerner og planeter på vei gjennom skogen. - "No klar æ itj meir", sier han. - "Det e akkurat som at æ itj får luft nok". Likevel klarer jeg å lokke han med videre, dette er jo spennende terreng. 

Etter tre timers trasking finner vi i hvertfall et tre som bjørnen har brukt klørne på flere ganger. Den markerer at den er her ved å rive i trærne på denne måten. Riftene vi finner er imidlertid gamle. Her oppe i skogen har det tydeligvis ikke vært noen bamse denne våren. Snøen ligger urørt, nesten over alt.

For litt senere på dagen dukker dette sporet opp. Her er det jerven som har vært på tur ganske nylig. Sporene sitter godt i den snøen som falt for bare noen timer siden. Vi bestemmer oss for å følge jervesporet et stykke for å se hvor det leder. - Ja, å følge jerven kan selvfølgelig være håpløst. Den beveger seg over enorme avstander på kort tid, men mye kråke og ravn i området forteller oss at vi kanskje ikke trenger å gå så mye lengre.

Vel, det blir ikke helt som vi har tenkt. Turkompisen får testa og trent lungene igjen. Vi finner flere spor, blod og hår av elg. Likevel fører ikke sporene oss til noe kadaver denne gangen. Ikke før lengre ut på dagen, da dette dukker fram i snøen. Her er det tydelig hvem som har vært ute å labbet.

Jeg går på sporet inn i tettskogen. Bjørn Oddvar bestemer seg for å gå den andre veien, og med et skjønner jeg at noe har skjedd. Når jeg møter han er øynene mye større en vanlig. -"No har æ puls", sier han og forklarer at han har funnet en sti av bjørnespor og hørt en merkelig lyd. Han har snudd, men jeg bestemmer meg for at dette må utforskes. Også står vi der plutselig i bjørnens matfat. 

Ok, jeg synes også jeg kan høre noe litt lengre opp i skogen, men for det jeg vet i dag - kunne det like godt ha vært et ekorn. Det er spennende å ha de store rovdyra i naturen rundt oss. De gir oss eventyr og opplevelser. Jeg er sikker på at Bjørn Oddvar har fortalt litt av noen historier om dette møtet med bamsen, som nærmest pustet oss i nakken.