Den gyldne regel

Den gyldne regel er ikke noe fototriks, men derimot et budskap som går igjen i alle verdensreligioner og livssyn. Hos humanetikerne heter det enkelt: "Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg". I kristendommen formuleres det slik: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum."

Islam, hinduismen, buddhismen og jødedommen har alle fanget opp det: "Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg. Dette er hele loven. Resten er kommentarer."  Det må da bety at det faktisk er et viktig budskap, likevel er det svært vanskelig å følge. 

Det er rart hvordan vi mennesker speiler hverandre, som havet og himmelen. Solnedgang og blikkstille - eller storm og bølger. Det er som et "bilde" på den gyldne regel, og ute i naturen er det jo "bilder" å finne på alle de viktige budskapene.

Enkelte natur-religioner drar alle levende skapninger og hele skaperverket inn i den gyldne regel. Da gir den enda mere mening for min del, men i relasjon til mine nærmeste er den minst like viktig. Et budskap arvet ned gjennom generasjoner, som vi må føre videre. "Prøv å sett deg inn i hvordan andre har det nå". Enkelt er det ikke - Jeg skulle så absolutt ha gjort det oftere. Det skulle vi alle ha gjort.

Sure og pessimistiske kommentarer vil forsure dagen - mens en god gjerning, en klem og et smil vil løfte den. Bare det å svare hyggelig på en e-post er viktig, det merket jeg her om dagen. Et spørsmål, fra Kristin langt sør i landet om å få bruke et uglebilde på veggen til sønnen, hadde ligget der i innboksen min alt for lenge. Jeg sendte med fila og et par setninger om at jeg håpet det kunne inspirere til et aktivt friluftsliv. Gjett om jeg fikk takk og svar! Jeg må bare legge ut noe av det flotte hun skrev tilbake. Det går rett inn i det jeg tenker og formidler - og det får være takken for bildet.

Ja, jeg håper jeg gir gutten min gode verdier og opplevelser, samtidig som han er en utrolig berikelse for meg. Han, det lille barnet som knapt kan gå, legger merke til detaljer som jeg glatt hadde oversett om det ikke var for han. Han setter seg ned og tar opp den ene pinnen etter den andre, de som jeg allerede har tråkket på. Han smaker på steinen, og på sin måte tvinger meg til å fokusere og reflektere over denne steinen.  Er  den skarp, skitten, kald, jeg må rett og slett sette meg ned og betrakte steinen. Det er egentlig ganske fint. Generelt føler jeg at barn har en innlevelse og medfølelse til planter og dyr som vi voksne har godt av å bli påminnet. Det ville komme godt med i dagens samfunn om flere barn beholdt noe av denne ånden i voksen alder... 

Var ikke det vakkert? Var ikke det også budskapet om den gyldne regel!