Børgefjellboka

Så skal den altså være tilgjengelig på alle landets nettbutikker, hos alle bokhandlere som har et godt utvalg og alle med muligheter for å bestille bøker for deg. Børgefjellboka er på plass, over alt, og den får god mottakelse.

For oss er det ei gåte hvordan Norges nest eldste nasjonalpark har unngått å få sin egen praktbok for lenge siden. Som du ser, kan det umulig skyldes mangel på kvaliteter. Ser vi bort fra de mest brukte innfartsområdene, er dette en stiløs verden. Her finnes ikke merkede løyper, og hytter skal du lete lenge etter. 

Bua ved Gaukarn

De få som eksisterer, stammer fra tida før fredninga, og kan telles på en hånd. Derfor krever Børgefjell også et visst minimum av ferdigheter og utstyr av sine gjester. Her ligger det til rette for et enkelt friluftsliv der den besøkende selv må ta ansvaret for egen sikkerhet og velvære. Til gjengjeld blir du invitert inn i en tilnærmet urørt natur med storslåtte naturopplevelser som belønning for innsatsen. 

Fra Golvertind, Foto: Steinar Johansen

Vi skriver tilnærmet urørt, selv om parken også dessverre blir berørt av de store endinger i klima og utslipp av giftstoffer som vårt forbruksamfunn har gitt omgivelsene. 

Urørt kan også virke ulogisk, da dette egentlig er et gammelt kulturområde og en travel arbeidsplass: Børgefjell er sørsamisk kjerneområde og sommerbeite for store reinflokker. Saken er bare den at flere hundre års virksomhet har satt minimale spor, og i dag har vi alle et ansvar for at slik skal det fortsatt være. 

Merking av reinkalv, Foto: Steinar Johansen

Dermed er vi også inne på vår misjon som fotografer og forfattere. Vi ønsker at flest mulig skal se denne storheten. At flest mulig skal sette pris på den rikdommen som finnes i urørt natur. For du misshandler ikke en du er glad i. Du mobber ikke en gammel venn. 

Det er egentlig et tankekors at vi i det hele tatt må værne naturen ved lov. Vi vet jo at om mennesket kutter navlestrengen til den, så får det konsekvenser. 

Se på krefttallene fra Bejing, økningen i forkomster av astma og allergier i norske byer, tallene for kriminell og asosial adferd i de europeiske storbyene og tilstrømningen til private psykologer i New York og LA. Det logiske hadde vært ei folkereisning mot dagens kapitalstyrte forbrukersamfunn. I stedet slåss vi for å berge de siste villmarkene, og livsgrunnlaget for dem som lever der. 

På tross av dette er denne boka ment å være ei vandring i lyse kapittel. Ei reise i en drømmeverden som fremdeles er virkelig og oppnåelig. Inn i en natur som har gitt oss så mye at vi alltid vil komme tilbake så lenge beina bærer og ryggen tåler en sekk.

(Et utdrag fra bokas etterord)

Binormal

Regnet har trommet på teltet gjennom hele natta, jeg hører at den store hunden begynner å bli urolig i forteltet. Da strekker Alette seg over meg og kikker inn i soveposen, smiler til meg gjennom mine søvnsmale øyeglugger.

- Jeg drømte at jeg skulle gi deg to ord, sier hun. - Binormal og trekant. - Det er rart for det kom en stemme til meg i drømmen og forklarte meg dette så tydelig, også legger hun til et spørsmål i det hun skal smette ut av teltåpningen:

- Har du hørt ordet binormal før?



Jeg begynner å tenke på ordet, binormal. Er det et matematisk begrep? Noe i psykologien? Nei, jeg tror ikke jeg har hørt om binormal.

I søvnørska ruller jeg meg over på Alettes underlag og blir liggende der å tenke på dette; binormal og trekant. Hun kommer noen ganger med de rareste ting ut av drømmene sine. Det gjør dagene morsomme og spennende, når man bare tar seg tid til å reflektere over det.

Noen ganger har hun også “sett” ting i drømme som vi har opplevd senere. I hvert fall har hjernene våre koblet det slik. Jeg er ingen person som slår fast at det er slik - eller slik. Jeg bare observerer og lever. Denne gangen er det altså to ord jeg skulle få som gave helt på starten av dagen.



- Ligger du på min plass du da, sier hun når hun kommer inn i teltet igjen. Da er det som om det lyser opp for meg innvendig. Jeg ser at vi alltid følger våre fastlagte mønstre, vi sitter på den faste siden av bordet, vi har den samme måten å stå opp på, ligger på den samme siden av senga, tenker på samme måte om venner og fiender, vi følger alltid normalen.

Som et lyn kommer all denne forståelsen til meg: Pascals trekant! Er en + en lik to?

- Nei, selvfølgelig ikke. Noen mennskere går bra sammen, andre dårlig. Noen team og par er fenomenale, andre fungerer ikke. Ved å prøve og feile bygger vi erfaring.

En pluss en er to når vi går i mønster og gjentar det samme gjennom livene våre. Vi er normale, men ved å være binormale så bryter vi ut av mønstret.



Når vi gjør noe på en ny måte så har vi plutselig mer å spille på, som i Pascals trekant - Vokser vi. En + to er tre, tre pluss tre er seks. Å bryte mønster er viktig for å vokse. Eureka! Gjennom Alettes drøm har jeg fått en teori om det binormale!



Å bryte mønster er viktig, det vet vi, men kanskje trenger vi ikke å gjøre så alt for store ting? Som å hoppe i fallskjerm eller klatre i Trollveggen.

Kanskje er det nok å bare gjøre noe helt normalt på en litt annen måte? Se verden fra et litt annnet ståsted. Vi vokser som mennesker ved å være binormal, gjøre ting på forskjellig måte. Tenke på en litt annen måte om et menneske, se verden fra en annen topp enn den vi altid har stått på.




Også kommer det så klart for meg at det er enda viktigere å forstå at dette ikke bare gjelder den verden som er rundt oss, men at vi må vende hele denne teorien om binormalitet innover mot oss selv.

Der inne i våre sinn har vi også mulighet til å være binormal. I stede for å bli sint så kan vi jo håndtere følelsen på en like normal måte. Vi kan puste dypt og rolig, gå en tur eller bare gråte.

Da har vi gjort noe som fortsatt er helt normalt, men det at du velger binormalitet gjør at du vokser på dette. Det viser deg en ny muligheter og gjør livet bedre.



Spennende tanker? Tenk, jeg fikk dem her på morgenen mens jeg fortsatt ligger i soveposen i vill norsk natur.

Jeg kunne selvfølgelig ha vært normal og oversett dem. Ikke brydd meg om de to ordene fra Alettes drøm, men heldigvis er jeg ikke helt normal. Jeg er binormal!



Derfor ble dette også skrevet ned i notatblokka før frokost.

Helhet

Hvordan kan helheten være mer enn delene den består av? Det er et spørsmål det er lett å svare på om du bare tar deg tid til å reflektere litt over ordene, men ofte er det lettere når vi billedliggjør slike filosofiske spørsmål.

Kutt en strømledning i to, del et tre opp til vedkubber eller spreng en vei gjennom et fjellområde. Vi klarer nesten ikke å se omfanget av det vi gjør ved å redusere helheten.

Kanskje forstår vi det bedre ved å tenke oss at vi tar foten av et menneske, nå har vi fjernet så mye mer enn foten - Det skjønner vi. Mennesket er påført enorme tap av den helheten det var, bevegelighet og psyke blir sterkt påvirket. Relasjoner rundt dette mennesket får skader. 

I vår del av verden er vitenskapen den store sannheten i dag. Der ser vi hele tiden på deler. All forskning studerer deler, vi behandler symptomer, tar bort smerte og hugger oss inn i skog og fjell, mens vi bare ser på delene. Aldri på helheten. - Det er vel slik hjernen vår er laget, vi ønsker at det skal være enkelt.

Arne Næss har i sin dypøkologi påpekt at; mennesket ikke er en ting i et miljø, men et knutepunkt i et relasjonssystem, uten bestemte grenser i tid å rom. Det gir virkelig noe mer å tygge på for de små grå.

Husk at en lang tur i fjellet kan være både tung, smertefull, kald og slitsom. Helheten etter en slik tur kan imidlertid gi en følelse av lykke. Det er verd å ha med seg på vår ferd gjennom livet.

Børgefjell - Mot slutten

Det går nå fort mot lansering av den nye boka om Børgefjell. Dermed går det også mot slutten for mange års arbeid med dette prosjektet. Det har vært ei fin tid, og en rekke innholdsrike turer er over.

Her på bloggen har du kunne fulgt mye av det vi har gjort, og nå er det på tide å ta dere med på det siste stykket av årets ferietur i fjellet. 

Teltet ved Gaukarn ble pakket ned, og i løpet av formiddagen har vi tatt oss opp på Tunnurfjellet. Ved røysa som markerer fylkesgrensa mellom Nordland og Trøndelag får vi igjen mobildekning. En liten sjekk på yr.no forteller oss at det blir et skikkelig drittvær de kommende dagene.

Vi har tid til å stå han av, vi kan godt vente på at det lysner opp igjen. Nå har vi vært her i åtte døgn og vi blir gjerne litt lenger. Stresset og maset er lagt unna, den gode fjellpulsen har sneket seg inn i kroppene våre. Det er like greit å slå opp teltet nå mens sola skinner.

Det tar ikke veldig lang tid før været skifter. I Børgefjell skjer det alltid overraskende fort når lavtrykk velter inn fra vest. Nå kommer det til å bli godt om tid til å filosofere, lese og sove. 

Noen ville sikkert blitt irritert over at været skal slå seg så vrangt i ferien, men egentlig er vi jo bare heldige som kan få ligge her å slappe av nå.

Det trommer på taket gjennom hele ettermiddagen og natta. Det  tar liksom aldri pause, det er et ork å gå ut for å pusse tenner eller gjøre andre relaterte og nødvendige ting i det store dusjrommet - Og det fortsetter like intensivt utover neste dag.

Børgefjell 2015 - Regn from Kjartan Trana on Vimeo.

Det er nå det er på plass å tenke over turen vi har vært på - og den verden vi snart skal tilbake til. Alette forteller meg at det er anslått at vi mennesker og våre husdyr utgjorde omtrent en prosent  av jordens biomasse for omlag 10.000 år siden. I dag er dette helt snudd på hodet! 

Vi og vår matproduksjon utgjør 98 prosent av biomassen på landjorda. Bare to små prosent er i dag ville dyr. Vi har tatt over og gjort det meste av naturen om til beitemarker. Villdyra taper og er på vikende front i alle land. Det er konflikter, drap, flukt og frykt over alt. 

Viste du at tapet av regnskog først og fremst skyldes kvegdrift eller produksjon av mat til vår mat? At 1100 miljøaktivister er drept de siste årene i Sør-Amerika, fordi kreftene som driver galskapen er så sterke. Det hjelper lite å snakke om klima, vindkraft og utbygging av trikk når problemene er så omfattende.

Det må en enorm bevisstgjøring til for at vi skal endre oss og forstå at vi alle har et ansvar for det som skjer. I frykt for at "noe" truer vår eksistens går vi løs på det siste som er igjen av grunnlaget for den. 

På slutten av turen tar vi oss helt ned til Namsvatnet, men bestemmer oss for å ta ei siste natt her på grensa til nasjonalparken. Det er vanskelig å avslutte ferielivet og gå tilbake til det samfunnet som venter. 

Det er vanskelig å forholde seg til at jorda er overbefolket, mens vi feirer med kake når folketallet vokser. Det er tøft å høre at vi har vernet alt for mye, mens villmarka, naturen, fuglelivet og håpet spises opp rundt oss.

Er vi klar over at vi akkurat nå - i vår tid - flere steder er i ferd med å frarøve oss selv og barnebarna våre gleden over å oppleve urørt natur? Det bør være et spørsmål som er oppe til debatt i ethvert lokalsamfunn, i enhver bygd rundt omkring i hele landet. 

Vi mennesker legger beslag på enorme områder og villmarksområdene har i Norge blitt redusert fra å være ca 60% av landet i 1900 til å være 9% i 2013. Da ble definisjonen "villmarksområder" tatt vekk - det ble kanskje for problematisk å måtte spare de siste områdene?

Vi trenger flere tøffe politikere som ser langt frem i horisonten, som ikke blir skremt av kraftkriser, fraflytting, omorganisering, nyheter og argumenter - alt dette som kommer og går som regnbyger over Børgefjell.

En gang i tiden tok noen den vanskelige avgjørelsen om å frede Børgefjell. Er det noen i dag som synes det var feil? Det finnes helt sikkert de som kunne ha tenkt seg å sprengt, bygd og rasert dette også.

I dag har det jo gått så langt at vi til og med er i ferd med å miste vår siste fredelige dag. Det må jo jobbes og produseres om vi skal klare dette livet!

Tingenes orden burde egentlig vært motsatt - den syvende dagen skulle vært vår arbeidsdag, og de andre seks skulle blitt viet til naturen og friluftslivets gleder. Disse dagene ute gir mer enn noe annet det hele menneskeheten egentlig er på jakt etter: LYKKE!

Børgefjell 2015 - Dag9 from Kjartan Trana on Vimeo.