Å la noe være i fred

Jeg blir stående å se på et spindelvev i skogen. Det snakker til meg på sin egen måte, forteller om noe langt bortenfor ordene. Edderkoppen flytter seg nærmere midten, og lyset spiller med regnbuens farger i veven. Det er vakkert, det er stille.

Å la noen deler av verden være i fred - er noe nesten ingen klarer i dag. Det å la noen deler av verden være i fred, fordrer en undervurdert egenskap i dagens samfunn – evnen til å begrense seg. Til å stoppe opp, til å finne den største gleden med livet, fred og ro.

Henry D. Thoreau skrev i den vakre boken Walden fra 1845 følgende:
Jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, dess rikere blir det.

Hva kan det fortelle oss i dag? I lyset fra byens reklameplakater og skrikende neonlys går menneskene seg ville. Det er umulig å finne lyset fra sin egen lille lykt i et sånt landskap.
Det er mye lettere å gjøre noe, enn å bestemme seg for å la være. 

Jeg står i skogen og tenker disse tankene, men blir brått revet ut av det mentale landskapet som edderkoppen tok meg inn i. En meis piper forsiktig ved øret mitt. Har du hørt hvordan meisene endrer sitt toneleie nå på høsten? Snakker med høstens språk. Er det ikke rart? Har du kanskje ikke hatt tid til å tenke på det?

Vi lever i et hektisk samfunn, stadig på veg mot noe nytt, stadig på veg med traktor og sprengstoff i edderkoppens rike. 

Istedenfor en storstilt og nødvendig satsning på energisparing og energieffektivisering, så er stort sett alle de politiske partiene enige om at vi heller må bygge ut mer uberørt natur.
Det er mye morsommere for en ordfører å klippe snoren til et digert og nytt vindkraftanlegg enn å vise til at kommunen har klart å redusere sitt forbruk av strøm.

Det er en stor forskjell på å ta vare på naturen fordi den har verdi i seg selv, til å forvalte den for å øke nytteverdien og fortjenesten. 

Vi må ikke la den etiske siden glippe for oss. Hvis alt skal måles i økonomiske termer så taper vi alle sammen til slutt. Hvis vi først går med på at naturen bør forvaltes ut ifra nytten den har for oss mennesker, så blir det vanskelig å gå tilbake til å snakke om naturens mirakler.

For hvordan kan vi se den levende planeten, myggens sang, rypas øyne, bjørnens glans og de dype levende elvene som en viktig del av den mor som vi elsker og må elske.

Naturopplevelser kan vekke våre sanser til liv og motivere til positive handlinger for vår alles fremtid. Kanskje må vi legge vekk det rasjonelle og la barna selv få oppdage hvor vakker en høstmorgen i skogen kan være. Og hvor fantastisk det kan være å få et lite glimt av et dyr i dens verden. For det man elsker – det skader man ikke. 

- Jeg elsker disse stundene i skogen, hvisker kjæresten min til meg. Jeg tror vi har lært litt av granmeisas høstspråk. Å være rolig er glede, å la ting være i fred er lykke.

Svart fredag

Årets egen skumringstime er over, høsten er på vei inn i svarteste natta. Den bærslukende svarttrosten i nabolaget har forsvunnet, blitt borte sammen med lyden fra de tørre bladene som vinden blåste langs fortauskanten. Disse bladene er en av høstens umiskjennelige lyder, sammen med gåseplogens rastløse skvaldring og skuddene fra skogen.

Nå er det meste av dette borte, men vi har fått det med oss. Vi har sett bladene brenne opp i høstfarger og falle død ned på bakken. De ligger der og smelter i regn og sludd, mens spinkle pip fra meisene høres som små klynk i kirka en sorgfull dag. Nietzsche hadde på mange måter rett da han hevdet at høsten var mer sjelens tid enn naturens.

Gjennom et spindelvev av nakne greiner har vi sett de første snøflakene falle i stillhet, og vi har tenkt litt. Slik disse skuddene i høstskogen også har fått oss til å stoppe opp og tenke. Vi er heldig som kan oppleve dette, en natur som vi kan høste av, slik generasjoner har gjort det. Slik vår lov sier at de skal kunne gjøre det også i framtida.

I den innledende teksten til den nye naturmangfoldsloven fra 2009 er følgende ord meislet inn: "Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur."

Det er vakre og viktige ord, de beskriver ekte bærekraft. Er den vestlige sivilisasjonen god nok på det i dag?

Svaret gis vel gjennom nye skrekkoverskrifter i media. – "60 prosent reduksjon av ville pattedyr, fugler, fisk, reptiler og amfibier mellom 1970 og 2014." Jeg orker ikke en gang sitere resten, det er ikke fint, det gir ingen fred på en «svart fredag» i november.

Mørket kommer tidlig til dalen vår. Nattens tåke hever seg fra jorden og den store elgoksen har kommet ut på myra. Den lukter ut i den kjølige høstlufta, det er noe der inne i skogkanten, og når mørkets teppe har skjult litt mer så skjer det. Sakte og forsiktig kommer kua frem, nærmer seg oksen og lukter, lufta er stille, naturen skjelver.
Vi skjelver med, for det er slik det skal være. Livet skal snart føres videre.

Bærekraft: mangfold og økologiske prosesser tas vare på! Det er loven, det skal vi huske. Om mye ser svart ut i verden, må vi ikke gi opp og si at det ikke nytter. Det er alltid noe å undre seg over, skyggen av et tre i måneskinnet, et høstblad som blåser langs bakken - Våren som venter på den som har klart seg.

Børgefjell 2018 - 8

Så regner det i Børgefjell, det høljer ned og det blåser, og her trasker vi på sommerferiens siste dager. Er det egentlig noe å skrive om?

Her er ingen heltedåd, ingen livsfarlige stunt, her er ingen prisvinnende bilder, bare noen ubehageligheter som folk helst vill slippe unna - og noen tanker som kanskje er verdt å dele?

Vi har pakket sammen teltet ved Vierma. Gått over isbreen som er merket av på kartet, men som ikke finnes lenger. Vi er på veg mot Jetnamsvatnet og drømmer om en natt i reingjeterhytta. En natt for å tørke litt og få igjen litt krefter – før de siste etappene mot bilen og samfunnet.

Det herlige samfunnet! Det helvetes samfunnet! Verden slik vi kjenner den, en uforklarlig institusjon formet av kampen for behaget, kampen for ressursene, frykten, misunnelsen, hatet, grådigheten og kampen mot naturen. Men også kjærligheten til denne - og kjærligheten til hverandre, filosofien, kunnskapen og sannheten.

Mennesket lærer mer og mer om alle disse sidene i oss, og i omgivelsene, for hver dag vi tråkker rundt på denne vakre planeten – Denne vakre jorda, vår mor, som vi er i ferd med å voldta og ødelegge. Jo tristere det blir, jo mer lærer vi. Mest lærer vi personlig kanskje på disse lange turene i Børgefjell. Dager som denne da ei plankebu med noen vedskier er toppen av lykke - og gjør oss glad.

Vi fyrer opp i ovnen, jeg går ut for å ta noen bilder og hente litt vann. Ser på det grå og triste været, lytter på tankestrømmen i hodet: - Hva i svarte lærer vi egentlig da? Tror vi at vi er noe her vi går rundt i Fjellrevenbukser og leker overlevere i dette fjellet? Skriver kloke ord og kjører bil? Styrker egoene våre ved å legge ut fine bilder og vise bekjentskapskretsen hva vi har gjort?

Ja, slik kan man jo også tenke – ikke sant? Tenke med den svarte siden. Ja, klart man kan! Vi forstår det. Men det viser bare at man må passe på, lytte med de rette ørene. Den hvite ulvens ører, med den gode siden, Jesus, lyset, eller kall det nå hva pokker du vil!

Alt dette er i oss, gull og gjørme, lykke og smerte, Jesus og djevelen, hvit ulv og sort ulv, barndoms- lek og dødstanker. Ikke prøv å lyve for deg selv. Ingen av oss er harmonisk, eller mestere i selvkontroll og beherskelse. Vi er lik en fugl i stormen i fjellet. La det storme! Det er deilig å komme frem til hytta. Kjør på med vind! Men jeg ser faktisk at fuglen der ute klarer seg bedre enn meg. Det gjør meg både glad og urolig. Men jeg ser også at solen kommer frem snart igjen. Kanskje allerede i morgen?

- «Vi ser ting på to måter, vi driver to butikker. Begge er virkelig, begge er viktig. Men prøv å steng den butikken som selger fiskekroker, sier 1200-talls dikteren Rumi. Vi er jo fritt svømmende fisk.» Vel, fritt svømmende skal det mye til å være i dag. I dette samfunnet. Vi er jo møtepunktene med alt rundt oss. Jeg, som ser på meg selv i speilbildet i vannbøtta er alle de møtene jeg har hatt. Med dette samfunnet, med dette fjellet, med mennesker og med mitt speilbilde.

Men for Guds skyld, slik ser jeg også at jeg ikke er den vise mannen, den lykkelige, opplyste mannen. Jeg er en vandrer på veg. - Likevel er jeg heldigvis en litt bedre utgave enn for noen år siden. Jeg er møtet med mange kloke mennesker, mange fine bøker, mange vakre fjellturer, fugler og natur. Likevel må det sies: Hvilken dårlig ape, hvilken urolig sjel, for en forskrudd art vi er - spesielt meg selv!

Derfor tror jeg det er viktig å dele litt tanker, skrive noen ord, være en motkraft, moralisere og gi fra seg noe av det man bærer i seg. Ta sjansen på å være en kriger for lyset og livet – selv om man altså ikke er perfekt. Verden trenger ikke mer grådighet, hat, bitterhet og krig. Den trenger det motsatte fra oss alle, tenker jeg. Åpner døra og ser Alette smile mot meg fra ei varm hytte. Uten henne var jeg ikke den jeg er.

Børgefjell 2018 - 7

En dag i august bærer vi de tunge sekkene over Viermafjellet og passerer grensa til Nordland. Vi har gått ei uke gjennom de sør/østlige delene av Børgefjell nasjonalpark og kommet frem til feriestedet vårt. Her har vi vært hver sommer de siste fem årene.

Allerede før vi la ut på årets tur så hadde vi bestemt at det måtte bli noen netter i teltet og noen dager i terrenget akkurat her. Området rundt Vierma har både godt med fisk og et vilt og variert landskap. Det er aldri kjedelig å våkne opp til en ny dag i dette eventyret.

Vi slår opp teltet på den faste plassen, finner steinene som vi brukte på storm-mattene i fjor. Det er tidlig på dagen så det er mulig å prøve fiskelykken for å se om det kan bli middag ut av det som lever i elva. Her oppe er det alltid matfisk å få, selv midt på dagen, når man bare har blitt litt kjent med mulighetene i elv og vann.

Dagen går fra solfylt til skyet og vindfull, etter maten blir vi derfor stort sett liggende i teltet. Alette har begynt å lese høyt fra «Omtrent på størrelse med universet» av islendingenJón Kalman Stefánsson.

- Er ikke dette forresten noe dere diktere burde hjelpe oss med - og kanskje forklare, ja, sånn i forbifarten, hvorfor det er så vanskelig for mennesker å være lykkelige; jeg mener, hva skal vi med diktere hvis de ikke kan hjelpe oss å leve? Leser Alette.

Gjennom bildene fra disse dagene ved Vierma kan jeg i hvert fall prøve å vise hva som gjør oss lykkelig. Det er sol, det er skyer, det er regn, fugler, vann, mørke, steiner, mose, blomster, hele denne utrolig naturen som vi kommer fra. Denne naturene som vi har vært nødt til å verne fra våre stadige angrep og inngrep.

Hubert Reeves påsto at mennesket må være jordens mest vanvittige art. En art som tror på en usynlig Gud og ødelegger den naturen vi har rundt oss. Blind for at den naturen som blir ødelagt faktisk er denne Guden.