Konflikt i fjellet

Hyssssj og hør etter i noen sekunder. Hvor mange snakker på vegne av myrulla, humlene og den hvite nattsvermeren i samfunnet vårt?

Ungdommene i Bindal/Kappfjell og Vestre Namdal reinbeitedistrikt hvisket ikke i går, de brukte store og sterke ord til vårt land å være: “Kulturelt folkemord!"

I går møtte sametingspresidenten, lederen i Naturvernforbundet, 82 vindkraftmotstandere og tre væpnede politimenn opp utenfor samfunnshuset i Bindal. Bakgrunnen er at Fred Olsen Renewables har fått konsesjon for vindkraft midt i hjertet av to reinbeitedistrikter, på grensa mellom Trøndelag og Nordland.

NVE mener området er ødelagt fra før, da det er bygd vannkraft her. De mener også at det ligger så langt fra folk at det ikke har betydning, men samene gråter. Dette er deres katedral, deres landskap, deres hjem og deres historie. Det er konflikt mellom storsamfunnet og de aller minste.

Naturvernforbundet støtter samene i kampen mot Fred Olsen og vindmøllene, som beskrives som påler i hjertet av reinbeitedistriktet. For hvis det er naturen de prøver å ”redde” ved å lage enda mer fornybar energi, så må det diskuteres om vi ikke ødelegger det vi prøver å redde på veien. Og hvis det å skape mer fornybar energi IKKE handler om å ta vare på naturen, men å tjene penger på enda en naturødeleggende utbygging, så bør vi alle si et rungende NEI TAKK til det, mener naturvernerne.

Som naturvenn er det lett å bli rørt av de unge samens ord til oss alle denne kvelden, men kanskje er det feil å bli rørt? Kanskje er det Fred Olsen og storsamfunnet som har rett denne gangen? Hva tror du? I dag kommer i hvertfall Olje og Energidepartementet på besøk for å høre på klagene.  Her på bloggen kan du se og lese et lite utdrag fra det som ble sagt i går.

Kalvatna from alette sandvik on Vimeo.

Her er appellen fra de samiske ungdommene i skriftlig versjon:

- ”Vi ungdommer i Voengelh-Njaarke reinbeitedistrikt har vokst opp her mellom fjell og daler og det var en selvfølge at det var hit en var født og det var her en skulle leve. Argumentet vi får er at det allerede er utbygd her, derfor kan vi utbygge det enda mer. Dette er etter vår mening en utrolig dårlig unnskyldning. Det er så rart at vi som kjemper for vår fremtid, kultur og våre liv blir stemplet som aktivister, mens selskaper som bryter rettigheter og holder på med kulturelt folkemord ikke blir stemplet som kriminelle og lovbrytere, er rett og slett helt absurd. I hele våre liv har vi fått hørt at vi er unge og at vi kan gjøre hva vi vil, vi kan bli hva vi vil. Dessverre er det ikke slik. Det er ikke vi som bestemmer om vi får det liv vi ønsker, for det liv vi ønsker er det du som bestemmer. I folkemunne sies det at rasisme ikke finnes mer, men vi ser det hver eneste dag. For den vi er blir ikke akseptert og vi blir sett på som mindreverdige og må flytte på oss. Det er diskriminering. For vi som har vært her lengre enn nordmenn ble tatt fra oss alt vi eide og alt vi hadde og ennå i dag tar dere fra oss det siste vi har igjen. Om ikke det er rasisme i deres øyne så må dere være blinde. LA FJELLENE LEVE!!!”

La humla suse

Lyden av brummende humlevinger, gir de fleste en sterk vårfølelse. Når humla suser er det tegn på både lakseoppgang, blomstring og varmere dager. De loddene humlene er for de fleste av oss koselige, små skapninger. Få er imidlertid klar over det spennende livet disse lever.

Trylledrikker, snikende inntrengere, massedød og noen få utvalgte - som overlever. Det høres ut som ord fra et eventyr, men det handler altså om humler, og dette livet er det definitivt verd å formidle til både små og store turkammerater. 

Naturen er fylt med spennende historier som vi kan ta med oss på tur for å bygge opp interessen rundt alt det forunderlige som finnes omkring oss. 

Tidlig på våren er det nemlig kun de utvalgte dronningene som lever, alle de andre gikk til grunne når høsten kom. De store dronningene, vårhumlene, er lett å kjenne igjen. 

De flyr omkring og ser inn i alle hull. De er på utkikk etter et sted å lage bol. Det er tid for egglegging, men hvordan blir det egg uten levende hanner?

På høsten har de utvalgte allerede sikret seg. Før de gikk i dvale har de paret seg og gjort alt klart. Nå trengs bare pollen og nektar for å komme i gang. Det er derfor du ser vårhumlene suse rundt selja, som begynner å blomstre svært tidlig. 

Pollen og nektar brukes i bolet, for å forberede egglegging og for å lage en kopp. Denne koppen skal fylles med honning som skal drikkes, mens hun ruger på eggene. For dronninga ruger faktisk, som en liten fugl, på sine 5 til 15 egg. 

Når dronninga har lagt eggene drar den sjelden ut av bolet. Det er bare på godværsdager, når koppen må fylles, at den tar sjansen. Å forlate sitt bol kan bli skjebnesvangert, da en snikende inntrenger kan ødelegge alt. 

Blant de 34 humleartene vi har i Norge finnes det faktisk også gjøkhumler. Disse humlene oppfører seg som gjøken i fugleverden, de legger sine egg i andres bol og tar senere over kommandoen.

Dersom dronninga berger unna gjøkhumlene, klekkes hennes egne egg og blir til ”arbeidere”. Alle humlene som kommer fra den første eggleggingen er faktisk hunner, som deltar i den videre oppbygginga av humlebolet. 

Humlene legger flere runder med egg, inntil bolet består av omkring 200 individer. Det er først på sensommeren at hannene blir skapt i dette samfunnet. Hannhumlene er rene slaver, de er fratatt våpenet og de kan derfor ikke stikke. De kan kun samle mat og til slutt pare seg med de utvalgte.

Når vinteren nærmer seg, har dronninga gjort klar sin trylledrikk, den spesielle dronningeleen. Denne får noen få utvalgte larver i bolet, og den gjør dem til nye dronninger. Når høsten trekker på, spiser de seg gode og mette på geleen, flyr ut og søker en make. Samtidig med dette går de øvrige beboerne i bolet den sikre død i vente. Blomstringen er over, den livgivende honningen kan ikke lenger lages.

De nye dronningene flyr til et lunt sted, neste vår startes eventyret på nytt. Slik har det vært og slik er det, men stadig fler er bekymra for humlene, fluene og naturen rundt oss. 

Ta deg tid til å lese denne skremmende kronikken fra en av landets beste forfattere.

"..muligens er det bare toppen av isfjellet vi ser når forskerne registrerer bie- og humledød, og peker på at arter utryddes i et tempo vi aldri har sett før. For hvilke arter er det snakk om?

I all hovedsak dreier det seg om blomster, dyr, insekter; arter vi ser og kan registrere med det blotte øye. Men hvordan står det til med basisen, selve grunnlaget for alt levende liv som vi ikke kan se og høre?"  Spør Gert Nygårdshaug. 

Stor salamander og stor glede

I dag har vi vært på naturgledetur til en salamanderlokalitet i Stjørdal kommune. Det var stor begeistring blant både store og små over alle de fine salamanderne vi fikk se. 

Om noen blir i tvil, ungene håndterte de små amfibiene veldig forsiktig. Det er noe av det viktigste med denne nærkontakten med naturen; å fortelle at alt liv er en gave gitt oss. At det skal behandles fint, om det er stort eller smått. Det legger grunnlaget for noe veldig viktig. Har du tenkt over det? 

Du som driver vårhogst i skogen? Du som sier vi må ha mer penger og kraft? Hvilket eksempel er vi for barna våre?

Både stor salamander og liten salamander ble trukket opp av dammen, og kunne studeres i et medbrakt akvarium. Der jeg også fikk mulighet til å ta noen bilder. 

Stor salamanderen står på rødlista for truede dyrearter, og den står i fare for å dø ut. I mange år har bestanden gått tilbake fordi leveområdene har blitt ødelagt. Utallige yngledammer er fylt igjen, asfaltert, bygd ut eller omgjort til dyrka mark. 

Stor salamanderen har sitt nordligste leveområde her hos oss i Trøndelag. Den finnes også i Hardanger og på Østlandet, fortalte ferskvannsbiolog Jon Kristian Skei som ledet turen.

Han hadde satt ut 10 ørekyte-ruser i myrtjønna dagen før vi dro ut. Det ga god uttelling, og vi kunne studere de små skapningene på nært hold. Stor salamander har gul farge under buken, mens liten salamander er mer oransje. 

Hvorfor er vekst en forutsetning for lykke i vårt samfunn? Markedet og pengene dominerer, og vi ser hele tiden hva dette fører til. Stadig flere naturområder blir ødelagt og spist opp av våre maskiner. Kan vi ikke stoppe opp snart og spørre: Hvorfor?

Når en liten salamander kan skape slik glede - så er det virkelig en grunn til å tenke seg litt om.

Alette Sandvik og Kjartan Trana

Kan vi skape en bedre verden?

”I bunn og grunn er det eneste motet som kreves av oss: Å ha mot til det merkeligste, det mest enestående og det mest uforklarlige vi kan oppleve. Det at mennesker er og har vært feige, og gitt for lett etter for ”apehjernen” har gjort livet ubotelig skade. Den såkalt ”åndelige” verden – alt dette vi kan føle, men ikke forstå med fornuften, har blitt oversett og presset ut av våre moderne liv. Det i en slik grad at de sanser vi skulle fatte det med har svunnet hen….”

Dette er tanker fra boken ”En vakrere verden er mulig, av Charles Eisenstein. Han er utdannet ved Yale University, har utgitt seks bøker og skriver jevnlig for avisen The Guardian. 

Denne tankevekkende boken tar opp mange viktige tema. Sosiale og økologiske kriser herjer, og vi tror verden kun kan forandres ved å kjempe imot det onde, som alltid er det eller de «andre» - Men det virker ikke. Det skaper bare mer hat, sier han.

En gang i forrige århundre følte vi at verden var på rett kurs. Vi trodde at fagfolk ville løse problemer med fattigdom, miljøødeleggelse, krig og elendighet. I dag er vi ikke like optimistiske. Etablerte autoriteter og systemer har ikke innfridd. 

Denne uka kom meldinga om at raseringa av Fosen ikke blir gjennomført, men det hjelper i grunnen lite så lenge det er pengene og ikke naturverdiene som styrer avslaget.

Stadig flere av oss klarer ikke å forbli i denne «gamle fortellingen» lenger. Vi ser at den enes interesse er alles interesse. Hvis én art blir utryddet, blir hele økosystemet mer sårbart. Hvis nok et kystfjell blir asfaltert så har vi mistet flere humler, planter og fugler. Over alt handler livet om gjensidig avhengighet. 

Eisenstein inspirerer oss til å bytte ut den gamle historien med en ny: Fortellingen om enhet. Vi må innse at jeg ville gjort det samme som deg, hvis min totale situasjon var lik din. Hva skjer når millioner av mennesker begynner å handle i samsvar med den nye fortellingen? Da blir verden en bedre plass å leve i for alle.

I og for seg er dette ikke nye tanker for oss. Erik Damman og Arne Næss står der i bokhylla, og forteller mye av det samme. Ord og bokstaver fra 70 og 80-tallet, da håpet var litt større. Men er alt håp ute?

Eisenstein mener vi alle kan gjøre noe som skaker opp den gamle fortellingen om verden. Han viser med praktiske eksempler hvordan «den nye fortellingen» kan endre sivilisasjonens kurs.

Vi må på ny begynne å se mennesket som en del av helheten. Til syvende og sist rammer det oss selv når vi går løs på våre omgivelser, ikke tar vare på naturen, dreper alt som er ”uønsket” rundt oss.. enten vi bruker våpen eller sprøytemidler.

Det er mange fine eksempler i denne boken, om hvordan våre gode handlinger kan spre seg. Som da fredsaktivister omfavnet en grusom krigsherre i Liberia, istedenfor å hate ham. Dermed kunne han identifisere seg med dem. Han begynte etter hvert å jobbe for deres sak. Individers modige og vennlige handlinger kan skape nye fortellinger om hvordan verden fungerer. 

Eisenstein hevder at vi lever i et system som belønner psykopaten. Alle menneskers grunnleggende natur har en mengde psykopatiske trekk. Det kan være å styres mot maksimering av selvinteresse uten å tenke på andre, å ikke ta hensyn til andre menneskers følelser, å være iskald overfor dyrs lidelse, å ødelegge natur kun for å tjene penger osv. 

Hvis du ikke maksimerer firmaets egeninteresse (altså tjene mest mulig penger), så vil du bli utkonkurrert av andre firmaer som gjør det. 

For oss som er konsumenter som leter etter det beste tilbudet, står motivet, i form av prislappen, i motsetning til impulsen for å betale arbeideren en levelig lønn eller tillegge oss miljøvennlige vaner. Når vi lever i et system som belønner psykopaten, så er det ingen overraskelse at de kommer til topps i dette systemet. 

For ethvert kulturelt trekk så vil det alltid være noen som gir det et ekstremt utrykk.  I vårt samfunn har mennesker med psykopatiske tendenser mye av makten, og de vil handle aktivt for å stoppe alt som truer den. 

For å komme ut av dette snakker Eisenstein om å endre på de fortellingene vi forteller oss selv og i samfunnet. Vi må slutte å være så ”kule” (eller kalde som ordet betyr). Hvorfor har ordet ”kul” blitt det samme som bra i vårt samfunn? Har du tenkt over det?

Alette Sandvik og Kjartan Trana