Lappiplerke

Vi hadde fotografert hele natta, det var egentlig på tide å finne soveposen, klokka var 09.00 på morgenen - "Vi burde ha prøvd lappiplerka igjen", sa Bjørn Oddvar. Dermed var det gjort, jeg er sjelden sein med å komme meg ut når noen vil fotografere fugler. Øyvind gjorde det han syntes var mest fornuftig, han inntok drømmeland.

Vi hadde sett mange lappiplerker på vår tur til Finnmark. På Slettnes, der vi lå i lavvo nå, var det flere par som tydeligvis hadde unger, men de var vanskelig å komme innpå. Jeg hadde imidlertid lagt merke til en hanne som plukket insekter på samme sted, gang etter gang.

Jeg la meg under en kamuflasjeduk her og ventet. Det ble ganske ubehagelig å ligge slik - for det tok litt tid, så Bjørn Oddvar tok over. Da begynte den vakre pipelerka å nærme seg. Etter ei time var den tilbake hvert femte minutt og hentet seg mat på et lyngteppe. Nå begynte bildene virkelig å sitte, dermed byttet vi litt på kamuflasjen, men vi oppdaget raskt at den faktisk var så tilvendt oss at vi bare kunne ligge der åpent å se på det som skjedde.

For oss var det helt umulig å se insektene i lyngen, men lappiplerka fant en hel nebbfull i løpet av ett lite minutt. Det er når man ligger slik å ser på den enorme mattilgangen at man skjønner hvorfor Finnmark er stedet for fugler. Her er det lett å fø opp et stort ungekull.

Det er alltid trivelig å lykkes, få en ny art i arkivet - og ikke minst komme så nært en fugl at man føler at man på en merkelig måte blir kjent med den. En takk til den lille pipelerka som ga oss en flott formiddag og noen flere gode minner fra Slettnes. Det er greit å gå å legge seg etter ei slik økt, og igjen tenke over at det er den som aldri gir opp - som lykkes!

Snart høst

I helga har jeg vært på en guttetur i Sørli, med et mål for øye - å få noen gutter ut i skikkelig namdalsk natur. Vi leide hytte av fjellstyret i Lierne, og da spilte det absolutt ingen rolle om det var meldt regn.  Det er bare å komme seg ut å bruke av de herlighetene vi har rundt oss.

Lørdag hadde vi brukbart vær fra morgenen av, og vi prøvde fisket i noen småelver i området nord for Blåfjella. Fisken er sky i disse småkulpene, men vi fikk da sett noen fine - og fikk på land noen små ørretpinner. Først og fremst er det bare herlig å være ute sammen.

Det går mot høst i fjell og skog, meisene har flokket seg. Jeg la også merke til noen større flokker med sidensvans som beitet på alle bærene som fortsatt står igjen på skogbunnen. På bildet under ei lita nysgjerrig granmeis som var enkel å lokke til seg.

For mange er dørstokken enormt høy, og er det meldt regn skal man i hvertfall ikke til fjells. Det er synd, for disse utfordringene sitter for det meste i hodet til oss voksne. Ungene stortrives selv når regnet kommer, og seksåringen min har virkelig bedrevet "singing in the rain" i helga.

Håper bildene motiverer noen flere til å stikke ut nå når høsten snart farger den storslåtte naturen vår. Avslutter med noen bilder og diktet "glad dag" av Kolbein Falkeid, det passer meg akkurat nå:

Å gå langs bredden av et vann

og brått se vannets våte ansikt glitre

for første gang i speilet, nyfødt, åpent

med himmelen i huden og det mørke dypet

som et slep av utslått hår.

Å ta på furutreets sprukne bark forsiktig

og sakte tyde med den blindes kloke fingre

de knudrete hieroglyfene, lese

stammen for første gang og føle

stor ømhet for et helt tilfeldig tre.

Å kjenne det rå, ubebodde huset inni seg få besøk

etter en lang, kald vinter.

Høre vinduer bli åpnet, rom luftet

og liv på liv trukket opp, så latteren

står rett i taket.

En tåre for naturen

Augustkvelden har senket et blått silkeslør over himmelen, når vi nærmer oss Storkjærringtjønna i Meråker. En hel bergvegg mot øst ligger badet i en skummede foss, den vesle elva som kaster seg ut her kommer fra den krystallklare fjellsjøen vi snart skal besøke. Min turkammerat Alette Sandvik har vært her en gang før, og vet at det bare er en liten, smal sti som kan lede oss opp på platået. 

Vi har gått i tre timer, i urørt natur, når vi klatrer opp den ene smale stien. Jeg går nesten inn i et natursjokk når vi kommer over bergkanten. Elva, som bærer navnet Storkjærringåa, bukter seg i svinger, kaster seg ut i ville fosser og står i stille dammer her oppe i fjellet. Det kan da nesten ikke bli vakrere. Slik har dette landskapet ligget i mange tusen år. 

 

 

- "Jeg skammer meg på vegne av menneskene, hele vår rase", sier Alette oppgitt. Så kommer månnen opp og vi ser det vannet vi er på tur mot. Storkjærringtjønna speiler månen i små dansende bevegelser. Det er som et bål som lyser opp det magiske landskapet. Lyset flakker over stein og lyng, mens skyene lager et spor på himmelen. Nå er det på tide å slå leir. 

Vi har blitt vant til å sette opp teltet i løpet av sommeren, så ganske snart sitter vi stille ned og ser stjernehimmelen tenne millioner av lyspunkter som reflekteres i vannet. En storlom skriker sårt fra østsiden av vannet, hauuuu, hauuuu, hauuuu. Alette tar hånden min og sier at hun føler seg trist. Jeg tror den glade jenta feller en tåre for naturen i mørket. 

 

Den tyske energigiganten E-on planlegger en enorm vindkraftklynge her oppe i det gamle fjellet. 40.000 kvadratkilometer skal dekkes av veier, strømnett og 75 enorme vindmøller. Storkjerringtjønna ligger midt inne i det kommende industriområdet. Det største inngrepsfrieområdet i Meråker skal ofres. Et av de største villmarksområden i Trøndelag!

 

De neste dagene tusler vi rundt i det området som skal bygges ut, vi ser en rekke fugler. Alt fra fjellrype, hubro, boltit, brushøne, steinskvett og jaktfalk nå i august. Det er klart at dette området er utrolig fuglerikt, 179 arter er observert her inne. 

Alette er engasjert. - Dette er som overgrep mot regnskogen. - Som en bananplantasje, der et selskap bare skal tjene penger - mens lokalbefolkninga mister naturen sin. - Som rassering av steppene for å produsere olje. -Dette skjer over alt, sier hun. Her er det samenes reinbeite, fisketjønna og rypelandet som skal ofres. Hva får vi igjen? Spør hun, og konkluderer med: - Her er det et stort kraftselskap som skal selge kraft, som vi ikke trenger, produsert på våre penger og subsidier. - Dette er sykt. Vi mennesker er syke, sukker Alette tungt. For hva er vel penger målt opp mot naturen som har ligget her urørt siden menneskene vandret inn hit.

Slettnes

I midten av juni var vi på en 10 dager lang tur til Finnmark. Jeg har vist en del bilder fra turen her på bloggen tidligere, men har nå lyst til å skrive litt om området rundt Slettnes fyr. I og ved dette naturreservatet tilbragte vi det meste av tiden på turen, og vi kunne godt ha brukt mere tid. Slettnes er en perle for naturfotografer.

Slettnes er verdens nordligste fastlandsfyr, og som navnet sier så ligger det på et flatt nes, ytterst mot Barentshavet. Store deler av området er fredet som naturreservat, og det er laget oppmerkede stier som turister blir bedt om å følge. En mosaikk av små og store vann, steinur, myr og lyngmark gjør Slettnes til et fugleparadis. På bildet under skimter du fyret i det fjerne. Reinrose og rødsildre vokser i forgrunnen.

Slettnes er på alle måter en opplevelse, der fjellets flora og fauna møter havet. Her jager fjellrypa tyvjoen fra hekkeplassen, rødnebbterner og brushane blander seg med krykkje og tjeld. Man vet rett og slett ikke om man befinner seg på høyfjellet eller ved havet når man går ut på tur med kameraet.

Øyvind Buljo, Bjørn Oddvar Landsem og jeg slo opp lavvoen i utkanten av naturreservatet og våknet av steinvender og snøspurv, dersom vi sov i det hele tatt da? Jeg husker bare at vi gikk rundt, smilte og knipset bilder dag etter dag. Her var det i grunnen ingen grunn til å sove om natta, også var vi så heldige at vi fikk overskya dager - Noe som gjorde at vi kunne fotografere fugler hele døgnet.

Tyvjoen er en av signaturartene i området. Slettnes har en stor kolloni av denne arten, mer enn noe annet sted. Det var godt å se så mange tyvjo igjen. I Trøndelag har det blitt færre de senere årene, noe som nok blant annet skyldes ferdsel og forstyrrelse. De fleste fugleholmene i fjordene er fraflytta og overtatt av hyttefolk og turister. 

Fylkesmannen i Finnmark har forøvrig en ny verneplan for Slettnes ute på høring. I dag er det fri ferdsel i området, men det vurderes nå ferdselsforbud utenfor merkede stier i hekkesesongen. Jeg tror egentlig det er greit, med disse enorme forekomstene av fugl. Flere ganger så vi utenlandske fuglefotografer som lå i timevis ved smålomtjønnene og tenkte mer på gode bilder enn på fuglenes beste.

Får avslutte dette innlegget fra Slettnes med bildet av denne sandloen. Takk igjen til Øyvind Pedersen som hjalp oss med lokalkunnskap. Jeg har flere Finnmarksbilder på lager, og mye annet fra sommeren. Har vært utrolig mye ute, og forelska i både natur og mer... det er derfor det har blitt lite bilder her på bloggen i sommer.