Filosofi for vår jord

Går man en liten tur i skogen så er det ikke så vanskelig å se at noe er rav ruskende galt med forvaltninga av naturarven. En planteskog, en plantasje med grantrær, er langt unna den helheten som en gammel naturskog byr på. Faktisk er den som en ørken å regne, selv om det har gått en generasjon siden den ble hogget.

Likevel er det en sannhet at skogen kommer seg fort igjen, men hvem har spredt denne sannheten? Har vi hørt på de som kan økologi - eller har vi hørt på de som vil tjene penger? Skogen får være eksemplet, men det er minst like ille på andre områder, fra tareskogen i havet til insektene i lufta.

Det vi har drept blir ikke det samme, det vi har grøftet blir forandret, det biologiske mangfoldet krymper. Blåbærlyng, sommerfugler, lav, larver, fugler, hele skogens økosystem trenger utrolig lang tid på å komme tilbake. I det tempoet vi nå utnytter naturen kommer det heller aldri tilbake, det forsvinner.

Noen ganger lurer jeg på om folk i dag har tid, kunnskap og kapasitet nok til å gå seg en tur ut for å se hvordan tilstanden er der ute i den "bærekraftige" forvaltninga av naturen vår. Det bør de gjøre, for det er ikke greit, vi er ikke gode nok og fagfolk roper stadig høyere, uten at de blir hørt.

Det er jo et merkelig paradoks i dette, for blir du som menneske syk så vil du jo helst at en utdannet og snill person skal se på deg. Ikke den som skal tjene mest penger og utnytte deg på det groveste. Likevel klarer vi ikke å se dette når det gjelder noe som er enda viktigere, livet på moder jord. Da lytter vi til kapitalistene og politikerne som er overbevist av disse. Forskere, biologer, økologer og nobelprisvinnere blir overhørt og latterliggjort.

I 1992 skrev 1700 av verdens ledende forskere, Union of Concerned Scientists, i en appell til menneskeheten at «en stor endring i måten vi lever på jorda på er påkrevd hvis vi skal unngå en enorm menneskelig tragedie». Nylig gikk 15.000 forskere ut og gjentok oppropet, men det har jo ingen effekt. Se gjerne: forskning

Vi krever doktor når noe er galt med kroppen, men vi stoler på ufaglærte når noen tukler med jorda vår. De faglige råd lyttes det ikke til, i stedet sitter det folk der som tar avgjørelser basert på kortsiktige, egoistiske følelser. Livet utraderes, etikken er kastet på havet sammen med resten av plastsøpla.

Professor Arne Johan Vetlesen har uttalt at de fleste vestlige forsøk på å gjøre noe med utfordringene egentlig bare er forsøk på å lappe sammen det som er ødelagt. En bandasje på et sår som fortsatt råtner. Ingen tørr å se på årsaken til at Jorda, vår felles mor, har problemer. Hans innlegg om Parisavtalen og Paven er det virkelig verd å få med seg: For vår jord

Den som har lest litt har fått med seg Kant og det kategoriske imperativ. ”Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov”. Eller sagt på en litt enklere måte: "Man bør handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort til en allmenngyldig lov. Dette betyr at dersom man gjør noe, skal man kunne akseptere at alle andre menneske gjør det samme".

For filosofen Kant var dette det øverste prinsipp som skal vokte fornuften og moralen hos mennesket. Det er verd å ta med seg inn i hver eneste handling der naturen rundt oss nå blir ødelagt for at rikdom skal beskyttes. Fra hakkespetten som skal skytes, fordi vi ikke orker å finne en annen løsning på problemet med at den hakker i veggen – til fjorden som skal fylles med gruve-avfall.

Tenk på alle disse delene av naturen som om de var en del av kroppen din. Tenk et helt menneske og en hel klode, det er det vi trenger nå.