Et gammelt sagn fra Jøa

En vakker vårdag i 2015 tok vi turen ut til øya Jøa i Nord-Trøndelag. Jøa er kanskje best kjent som dikteren Olav Duuns fødested, men naturen i Fosnes kommune fortjener også oppmerksomhet.

"Verda er vakker ho, berre du ser ho fra den rette kanten"... Olav Duun

Det tar omlag 30 minutter å kjøre fra Namsos til fergeleiet ut til Jøa. Dette må vel også være et av landets korteste fergeruter da det kun tar 4 min over. Forstår godt at de som bor her ønsker seg bru.

Både Salsnes og Jøa er rike på fornminner, og helleristningene på Salsnes kan være nærmere 5.500 år gamle. 

Ved Jernaldergården på Tranås på Jøa er det rekonstruert et jernalder-langhus, og en kan se tuftene av den opprinnelige bebyggelsen. Tuftene etter et 50 meter langt stolpehus (langhus) og flere gravhauger ligger rett ved veien til jernalderhuset. Her kan du se spor etter menneskelig aktivitet helt tilbake til Kristi fødsel.

Til høyre i landskapet over ser du et fjell som markerer seg i landskapet, her ligger en bygdeborg ved Dun. Vi var imidlertid mest interessert i en annen type fornminner denne vårdagen, nemlig huler og hellere – som jo fasinerer oss. Ved flere anledninger det siste året har det dukket opp ulike versjoner av et sagn rundt en heller som kalles ”Jamthallaren” på Jøa. Dette pirret selvsagt vår nysgjerrighet veldig. I granskogen på bildet under er flere huler gjemt.

Sagnet ja, det går tilbake til de dager da Harald Hårfagre underla seg Trøndelag. (på 900-tallet) Den gang var det mye mer folk på Jøa enn det er i dag, heter det, og på den tiden var det tre rike bønder på Jøa som hadde mye makt.

En av dem var Hjørulf fra Faksdal. En gang sendte Hjørulf sønnen sin Kjetilbjørn til bøndene langs Salsvatnet, på fastlandet, for å kreve inn penger de skyldte ham. Idet de rodde forbi en holme i Salsvatnet så de en mann i strandkanten som var kledd i fillete skinnklær, som virket misstenkelig. De tok mannen til fange og det viste seg at han het Gøran og var fra Jamtland i Sverige.

De tok med seg den fillete svensken hjem til Jøa for å finne ut mer om ham. Det de ikke visste var at svensken var en meget god smed, og at han også hadde et utrolig kvinnetekke. Han smidde sverd og ble populær på øya, men fikk etter hvert ”lurt” med seg datteren på gården – Hild - til å rømme sammen med seg.

Sagnet forteller at de gjemte seg i en hule i fjellene bak Duungårdene. I denne hula skal de ha gjemt seg i flere måneder, og der ble Gøran til Slutt drept av storbonden som var faren til Hild.

Dette er grunnen til at hula har fått navnet ”Jamthola” eller ”Jamthallar`n”. Det hviler enda et mystisk skjær over stedet og Jøbyggen liker ikke å gå forbi stedet når det er mørkt. Historien har vi fått høre om fra lokalbefolkning, og den er også gjengitt i bladet URD fra 1912.

Under vår befaring av huler på Jøa, så fant vi ut at det er to huler der ute som kalles ”Jamthelleren”. Hvilken av dem som er den riktige er vanskelig å vite. Den første vi besøkte var en veldig fin liten hule med tydelig spor etter mennesker. Den svarte jorda, bein, skjellrester og fine rydda liggeplasser sier jo sitt. 

Innerst i denne hulen fant vi også noe i jorda som vi først trodde var en liten hestesko. Den var imidlertid så liten at det ikke var sannsynlig at noen hest kunne ha brukt den, men nettopp det at den var brukt, og slitt spesielt på buesiden gjorde at vi etter hvert fant svaret: Det må ha vært et hæljern vi fant i hula. En innretning man brukte før i tiden for å ikke slite ut skoene. Kanskje var det smeden Gøran som hadde smidd denne? Spennende var det i alle fall med dette funnet.

Vi fortsatt ferden med våre kjentmenn, Sissel og Ola Kai, oppover til den neste hula - som kanskje er den ”egentlige” Jamthelleren på Jøa. Her var det betraktelig vanskeligere å komme seg ned, og det var definitivt ikke noe for folk med høydeskrekk eller ryggproblemer. Her sto vi og kikket ned i en stor svart åpning uten å kunne se hvor det endte.

Alette ble sendt ned først, som prøvekanin og det gikk greit å komme seg ned…litt være var det da vi skulle opp. Men vi er tilbake i sivilisasjonen i dag. Hulen minnet litt om Fingalshula i det den gikk bratt nedover før den flatet ut og fortsatte videre innover i det mørke berget. En virkelig spennende hule, der det også så ut til å ha vært aktivitet, men dessverre ingen hulemalerier eller andre spor fra fortida.

Før vi dro hjem rakk vi også et besøk til ”Dronninghula” som ligger i Faksdalfjellet. Ola Kai hadde vært der da han var liten, og husket at inngangen var smal – Det hadde han rett i, men du verden for en fantastisk morsom hule.

Etter å ha trengt oss inn gjennom ei sprekk, må vi klatre noen meter opp langs berget. Nå venter en smal gang som tar oss ut til en slags balkong i fjellet, med utsikt over Faksdal. Ei herlig huleopplevelse å ha med seg inn i kvelden og natta. Turens høydepunkt, selv om denne hula nok aldri har vært bebodd eller brukt som annet enn sporadisk skjulested.

Det er også en spennende Bygdeborg på Jøa, men den har vi ikke fått tid til å besøke enda. Det blir nok flere turer ut dit i sommer. Tusen takk til Sissel og Ola Kai, som brukte en hel dag sammen med oss i berg og huler, i skog og på fjell.

Alette Sandvik og Kjartan Trana - DC9D70CE-1E0A-4AC4-A28072B99980D330-377E117D-A091-4A9F-98329799BEC1F883