I paradis

Det var junikveld da vi møttes i fjellet. Vårbekken delte seg opp i bunnen av vierkrattet og snakka varsomt til oss som var der. Du fjellets nattergal boblet over av vårglede, tok til vingene og falt med tonene ned igjen på den samme kvisten.

Den har dratt forlengst nå, blåstrupen fra Børgefjell, Gud vet hvor den har fløyet! Det finnes bare noen få gjennfunn av blåstruper fra Norge, de viser at fuglene drar sør/øst mot Pakistan eller Afganistan. Et eller annet sted der ned sitter du nå, mens snøen kler dine fødemarker her nord.

Kanskje har du reist etter noen nordmenn på ferietur til Tyrkia, eller med noen andre til deres paradis i Syria. For blåstrupen spiller det ingen rolle, den er nok bare en skvetten observatør av skrålende feriegjester, bombedrøn og surr fra droner. Blåstrupen lever i en helt annen virkelighet enn vår.

Og når jeg først skriver om virkelighet, så må vi inn på hva den egentlig er. For de fleste av oss består den av det som våre nyhetskanaler har plukket ut for oss. Hallshugging, massevoldtekter, massemord og alt det som kan gi oss en sterk frykt - for det som da også selvfølgelig er verd å frykte.

Men samtidig må vi huske at for andre er virkeligheten et vesten med atombomber som ble brukt mot barn, brennende napalm som ble brukt på samme måte, en griskhet som ødelegger jorden og en kultur som ødelegger menneskene. 

Minst like fryktelig som det vi får høre om, og det er den da også på mange måter. Det handler vel egentlig bare om hva man får servert, velger å tro på og velger å se.

Men virkeligheten er så mye. Tenk bare om du skal beskrive ei elv, fanger vannet i en bøtte og tar den med deg inn for å forklare folk hva dette er. Bare ordet elv er drepende for virkeligheten, ei elv er jo slett ikke bare ei elv. Den er noe helt unikt, slik hver ei blåstrupe er like unik for en som tar seg tid til å se og lytte. Slikt hvert menneske også er...

Nå er du altså der noen mener de har sitt paradis kjære blåstrupe. Jeg er sikker på at det for deg også er et vakkert og godt land å flykte til når vinteren kommer her nord.

For meg er det alltid viktig å finne ro og stillhet nok til å se alle de illusjoner som min virkelighet er bygd opp av. Det er jaggu mange, det er mange ord, mange nyheter, mange følelser. Det er også viktig å se at alle andre strever med akkurat det samme, de har sin virkelighet. 

Jeg må bare finne stillhet nok til å se hvordan andre bygger opp sine egne tanker om sitt paradis. 

Men du og jeg kjære blåstrupe vet hvor vårt paradis er. Vi møtes der inne til våren igjen. Jeg er så glad for det at jeg kan juble og synge like høyt som deg. Det er godt å ha lyse stunder å se fram mot.