Uvær i Børgefjell

Det var meldt stiv kuling og store nedbørsmengder, men vi hadde veldig lyst til å dra på tur. Hodet sa at det var dumt å legge vei mot Børgefjell denne helga, men vi dro likevel.

Som jeg har skrevet mange ganger tidligere, det viktigste er å leve i øyeblikket og ikke i tanken. Frykten forsvinner først når man gjør det man frykter - og det er mulig å gjøre det på en trygg måte. Vi bestemte oss for å overnatte ute, like ved ei åpen hytte i Simskardet. Da hadde vi en mulighet til å søke inn når det ble for ille - og ille det ble det.

Til tider var det rett og slett vondt å se rett fram. Hagl, slaps og regn i en salig blanding, med storm i kastene. Likevel var det også stunder med opphold, og det var ryper, kongeørn og ravnene som bor her inne - uansett vær.

Ei natt ute i dette været var imidlertid nok, for det ble altså bare verre. På vei ned mot Simskardhytta var det som å bli skutt med nettopp hagl i ansiktet. Jeg måtte bare se ned, og det ble mange fall - men du store hvor herlig det er å leve! Kjenne på den mektige naturen og på de voldsomme kontrastene i alt. Ikke minst i det å kunne fyre opp i ei hytte etter å ha opplevd ruskeværet.

Godt å bare være, herlig å være ute, men også godt å være tilbake. De siste dagers jobb har bestått i å filme kongeørn, og i morgen blir det å avslutte redigering av en radioserie med Jon Østeng Hov. Livet er bra! Takk til verdens beste turkamerat, Alette Sandvik og Børgefjell!