onsdag 19. mars 2014

Naturlig død

Jeg har vært redd for døden, livredd. Det er jo kanskje ikke så rart? Vi snakker jo nesten aldri om døden i dette landet. Det som egentlig er så naturlig, det blir gjemt bort, pyntet på og sminket i den vestlige kulturen. I det siste har det gått opp for meg at det er forferdelig dumt! 


Kanskje hadde vi levd livet på en "riktigere" måte om vi hadde vært mer åpen om at det en dag skal ta slutt, at det er helt naturlig. Hvordan ville du leve hvis du virkelig tok innover deg at tiden bare er til låns? At alt du tror du eier vil du miste, og det kan jo skje når som helst! 

Hva er egentlig viktig i det perspektivet? Penger? Makt? Investering? Merkeklær? Naturen vi skal gi videre? Ærlighet? Kjærlighet?


I andre kulturer og til andre tider har døden hatt en helt annen posisjon. På Buddhas tid var det god praksis for munker å dra på gravplasser for å meditere, for å lete opp en virkelig visdom som ligger i oss. 

Den gangen lå de døde åpent og råtnet. Hensikten med dette var å vise frem at alt har en slutt, slik at man tok forgjenglighetens lov innover seg. Det gjør ikke vi!


Ingeting er som døden for å finne et sant perspektiv på livet. Det som er viktig i lys av døden, er det som er viktig i livet. Det er også viktig å ha med seg i naturverntanken - som jo nærmest er i ferd med å dø, i et samfunn som aldri måler sine verdier opp mot en daglig påminnelse om at vi skal bort.

Du vet, mye av det som opptar oss i hverdagen blekner i lys av døden. Har vi med oss det i hjertet så forandrer det oss på en god måte, til noe bedre. Hvis man ser på naturen eller mennesker man elsker, og tenker at vi ikke har evig tid sammen - så legger man kanskje litt mer ydmykhet og forståelse i ord og handling.


For å si noe om min egen dødsangst. Jeg hadde ikke vært på kirkegården på mange år, gravsteinen til mine foreldre ble for tung for tankene. Dermed festet det seg en klump inne i kroppen, et slør over sannheten og en uro - som jeg bare kamuflerte med ny uro. Nye prosjekter, nye ting og noen ganger sinne. 

Gradvis kom en ny tanke på plass. Det skjedde gjennom å hjelpe en venn som driver begravelsesbyrå, det skjedde gjennom lange og gode samtaler med en fantastisk kjæreste. Det er egentlig rett å si at livet tok meg akkurat til dette blogginnlegget; om døden.


Og i dag ser jeg faktisk på døden - og tankene om slutten - som en av livets store gaver. Jeg har fått en rettesnor som jeg kan se mine handlinger og valg opp mot. Hvor mange ganger vil jeg juble over mine bekymringer, min hardhet, mitt hat mot andre, dersom jeg får tid til å ligge der å se tilbake?

På dødsleiet kan man høre mange si: Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv hvor jeg var sann mot meg selv, og ikke bare levde det livet andre forventet av meg. Jeg kunne ønske jeg opplevde mer, at jeg ikke hadde så mye frykt, at jeg hadde vist mer kjærlighet, at jeg ikke lot tankene overstyre mitt hjerte.

Vi angrer på mange av våre valg, våre prioriteringer, vi angrer på at vi ikke hadde mot til å leve!


I Tibet er døden en så viktig del av livet at den har fått sin egen bok. De siste setningene i den norske oversettelsen av "den tibetanske dødeboken" er slik: Med stor avstand til døden, uten at vi føler på dens eksistens, handler vi uten mening. Vil du ikke leve hvert øyeblikk i sannheten? Hvis du ikke holder din mesters veiledning i ditt hjerte, forråder du da ikke deg selv?

6 kommentarer:

  1. Godt skrevet, og noe å tenke på for oss alle.

    SvarSlett
  2. Vakkert. Takk for at du deler både bilder og tanker.

    SvarSlett
  3. Et godt innlegg. Selv er jeg der at døden er slutten på noe og starten på noe annet, men den debatten skal jeg ikke ta har. Uansett hva vi tro om tiden etter døden er jeg veldig enig i det du skriver om hvordan vi bør prioritere i dette livet.

    SvarSlett
  4. Takk for deling. Vakkert skrevet om et viktig tema - kanskje det viktigste...

    SvarSlett
  5. Takk for tilbakemeldinger fra alle. Det er trivelig å høre fra dere som leser!

    SvarSlett

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan