Galskap!

Stormene herjer Midt-Norge, og inne i rekordnedbør og orkankast fant vi ut at det var på tide å realisere en liten drøm. Under jorden tar jo ikke vinden så hardt, men jeg kan skrive under på at mange syntes dette prosjektet var galskap. Vi dro for å ovenatte i Trollkyrkja, Sør-Norges lengste hule!

På forhånd ble vi advart mot at det kunne bli vanskelig å ta seg opp. Rekordnedbør og storm er ikke vær som lokker folk ut av sofakroken, men vi har mottoet: Du angrer aldri på en tur! Livet er best ute! Dermed sto vi der ved inngangen til grottene, en hustrig novemberkveld. Kunne det være mulig å finne en tørr soveplass nede i fjellet?

Jeg har gjennom livet erfart at tankene er vår største begrensning. Vi sitter inne og holder oss til det mest negative: Vått, stor elv, bråk, mørkt, steinras, ubehagelig, farlig, søvnmangel, galskap. 

Min livskunnskap sier imidlertid at det faktisk er mulig - og ganske lurt - å bytt ut alle disse negative tankene med noe annet. Men var det virkelig mulig å sove her inne, med elva som laget et utrolig rabalder mellom fjellveggene?

Trollkyrkja er formet av en elv, og selve hulen er ganske spektakulær. Den består i grunnen av tre deler, med forskjellige innganger. I den ene kaster elva seg 14 meter nedover i en vill foss, der den treffer et basseng i en marmorsal. Vi brukte kvelden på å utforske de forskjellige delene av hulen - ble kjent med grottegangene som vi, begge to, lenge hadde fantasert om å besøke.

Fjellet har sine skjulte skatter, kanskje kan sjelen synge sammen med dem? Når vi trer inn i slike huler - trer vi også inn i oss selv, inn i fortiden. Vi skulle få en natt vi vil huske.

Enorm vannføring gjorde at det var vanskelig å ta bilder inne i Trollkyrkja denne gangen, bassengene var overfylte - utstyr og klær ble sprutet full av det iskalde elvevannet i løpet av sekunder. Vi måtte trekke oss unna fossene, etter å ha tatt et raskt kveldsbad. Marmorhallene er imidlertid litt av et fotomotiv, så hit må vi nok tilbake en gang når regntiden er over.

Vått, mørkt, edderkopper og støy! Hvorfor må dere overnatte på slike steder? Spørsmålet har kommet fra flere kjente, og svaret er ikke bare enkelt å forstå. Jeg skjønner godt at det kan virke litt sprøtt. 

Det handler imidlertid om det jeg allerede har skrevet om; tanker og følelser. Jeg tror livene våre blir bedre når vi lærer oss at vi faktisk kan gå bak disse innlærte og mønsterpregede systemene i kroppen. Vi er jo ikke våre tanker og følelser. Det er mulig å gå bak negativiteten, bak uro og angst. Hvilken bedre plass finnes det til å praktisere dette, enn Trollkyrkja en fullmånenatt i november?

Vi fant en tørr plass, støyen fra elva var plagsom, det var vondt å ha en stein i ryggen, men det gikk greit. Da øynene skulle lukkes snek det seg imidlertid inn litt uro. 

Det å miste kontroll over både syn og hørsel gir en veldig merkelig følelse. Vi tok oss tid til å snakke litt om både dette, om drømmer, tankebilder og om muligheten til å ta et skritt tilbake - Ta kontroll over det som ikke er oss, fjerne den tillærte frykten ved å være bevist det som skjer i oss. 

Vi lå 12 timer i soveposene, og vi sov godt. Da vi våknet kunne vi slå fast at dette virkelig hadde vært "teambuilding". Er det ikke greit å ha med seg at man av og til må gjennom noen tunge tanker og følelser - at man av og til må tåle å ligge noen timer på en stein. At det faktisk går over!

Tror ikke du at vi lærte mere om oss selv og livet denne natta enn alle de som valgte sofaen, TV og den vanlige senga?

(Min kjære turkamerat og forlovede, Alette Sandvik, har tatt halvparten av bildene i dette blogginnlegget)