Det begynner å bli noen lappugler som streifer rundt i landet nå, og det er fugler som alle legger merke til, så store og tilitsfulle som de kan være. Sist jeg fotograferte lappugle i Trøndelag var på Ytterøya i Trondheimsfjorden i 2009.
Lengre ned i dalen mot Røyrvik var det nesten umulig å se over brøytekantene, men noen steder var det mulig å se liv i bjørkeskogen.
Det er rart å se blogger og naturfotografer som jobber med vår, blomster og trekkfuglene når man står å kikker utover et slikt landskap. En kommentar fra en av beboerne i Røyrvik var: - "Her blir det ikke snøfritt før i juli." Det er da man konkludere med at det blir sein vår.
I tillegg til rypene, noen lavskriker, meiser og dompap, så dukket det også opp en hare på ferden gjennom vinterlandet. Jeg gikk etter den i dypsnøen og fikk ganske mange bilder i forskjellige situasjoner.
Ned mot Skorovass kom også følelsen av vår krypende. Turkis smeltevann på topp en av isen viser at noe er på gang her inne. Det blir vår, men det tar litt lengre tid enn ute ved kysten.
I dag satset jeg på noe kraftigere optikk for å komme nærmere, jeg var i grunnen fornøyd med hopp og sprettbilder fra i går, og valget av kraftigere tele synes jeg selv var bra da fotoøkta var over. Det ble en fin samling røyskattbilder på to dager.
Har ellers prøvd å lete litt etter vinterrypene i områdene rundt Lierne og Røyrvik. En lang kjøretur ga imidlertid dårlig resultat, det er rett og slett så mye snø at det er umulig å se over brøytekantene for å oppdage rypene. I dag tidlig lå det 2 meter og 30 centimeter med snø på flat mark i Røyrvik.
Til slutt noen flere bilder av dagens fotoobjekt nummer 1.
I dag besøker jeg Erlend Resel hos Fjelloplevelse. Siden jul har han foret en røyskatt utenfor fjøset ved Tunnsjøen. Den har jeg prøvd å få noen bilder av i dag, men enkelt er det ikke.
Erlend har plystret i kjent Terje Sylte stil, og sakte klart å gjøre seg til venn med denne røyskatten. Den kikket ut av steinene med en gang maten ble servert, og det blir da heldigvis også noen greie bilder når man får noen sjanser.
Og i morgen er det nye muligheter.
Nå er denne typen natur langt unna det jeg fotograferer til vanlig, men du verden hvor godt det er å ha noen bilder å mimre over og se tilbake på. 
Dette sydhavsparadiset virker så fjernt når jeg i dag sitter her i vind og sno i Namdalen.
Jeg har prøvd å koble ut de daglige tankene, bare slappet av og nytt vannet sola, fred og ro. 
Apene brukte jeg også litt tid på. Jeg vet det er dumt å gi apene mer fokus enn samboer og reisefølge, men jeg håper jeg er tilgitt... Jeg er bare sånn. 
Tror jeg har bilder nok til å skrive en blogg om aper senere, men i morgen går turen innover i Namdalen der snøen ennå ligger metertykk. Jeg liker kontrastene i livet!
