Vinterørn

I år har Ole Martin Dahle dratt kundene ut på havet langt ut i november, og ryktet gikk om at det var rock & roll for alle som ble med ut. Dermed kunne ikke jeg heller la sjansen gå fra meg, litt tidligere i måneden dro jeg derfor til Flatanger for å fotografere havørn mot snødekte holmer.


For bildenes del skulle jeg gjerne ha hatt enda mere snø, og et mer vinterlig vær, men ellers stemte det meste på denne turen. Ørnene sto nå nærmest i kø for å komme ned for å hente fisk, territoriegrensene er tydeligvis litt mer utvisket på dene tiden av året.


Skal jeg være ærlig så er det slik at de fleste av bildene fra denne dagen ikke skilte seg spesielt mye ut fra de som er tatt i 20 grader og sønnavindsbris. Demed var vel dette kanskje ikke helt vellykket for mitt fotografiske ego, men morsomt er det uansett med 30 ørnestup på noen timer.


Kunne jeg så ha gjort noe for å fått bilder som viste vinteren bedre? Tja, svaret vil vel være at man må vente på været og de rette forholdene. Slik det er akkurat nå frister det overhodet ikke med en ny tur på havet. Brrrr...



Men du verden som jeg ser frem til en fin julikveld på havet i Flatanger.

Gratulerer Ketil og Ketil

Da er resultatene for Fotojakta 2010 klare. I år havnet mitt bilde fra Formofoss som nummer to i Villmarkslivs fotokonkurranse, og det gir en flott premie. Klær for tusenvis av kroner fra Bergans.


Formofoss er jo et litt uvanlig "fotojaktbilde" og morsomt er det at det bare skilte 0,1 poeng opp til Ketil Olsens harebilde, som stakk av med seieren. Gratulerer Ketil! Du kan se lista her.

Gratulerer også til Ketil Knudsen som stakk av med den gjeveste premien, han vant konkurransen sammenlagt. For meg endte det opp med fjerdeplass i år. Se hele resultatlista her.

Måken Jonathan

I 1970 skrev Richard Bach sin store bestselger, en historie om en måke som ville fly fort og som dermed brøt ut av mønstret til de andre i flokken. Jeg tenker fortsatt av og til på boka når jeg ser og fotograferer måker. Jonathan ble en suksess fordi han hadde noe viktig å fortelle oss.


“Se, Jonathan,” sa hans far. “Vinteren er ikke langt unna. Det vil bli ferre båter, og fisken i overflata vil søke lengre ned i vannet. Om du virkelig må drive å studere, så studer mat og hvordan du kan få tak i den. Det er vel og bra å være flink til å fly, men du kan ikke leve av glideflukt, vet du. Du må ikke glemme at hensikten med å fly er å finne mat."


Men Jonathan fløy og snakket til de andre i flokken: "Åhh, hvor mye mer livet har å tilby. I stedet for at vi driver å flakser oss frem og tilbake til disse fiskebåtene så har livet endelig fått en mening! Vi kan løfte oss ut av uvitenheten, vi kan se oss selv som fantastiske skapninger med inteligens og ferdigheter. Vi kan være fri! Vi kan virkelig lære å fly!"


Boka handler vel i grunnen om at man kan bli akkurat det man vil bli, og at ingen, verken en selv eller andre, bør få sette begrensninger for en. Det gjelder enten man er måke eller menneske.


Måker er herlige! I vinterdrakt ser det ut som om gråmåkene har fått lua tredd nedover hodet.

Grådighet og natur

Dette temaet er evig, jeg tror dessverre aldri det tar slutt. Forurensing, flatehogster, utbygging eller nedslakting (se innlegget om vandreduen den 25. oktober) Vi mennesker ødlegger gjerne naturen rundt oss for å skaffe oss noen sekunder lykke, det slår selvfølgelig tilbake på oss. La meg gi et glimrende eksempel.


Dioksiner er en betegnelse på 75 giftige kjemikalier. Dioksinene oppstår blant annet ved forbrenning av søppel. Det finnes millioner av anlegg rundt i verden som driver med søppelforbrenning og mange har nå blitt ganske flinke på å unngå utslipp til luft. I asken som blir igjen i ovnene kan det imidlertid samles slike giftstoffer.

Noen smarte industriledere, som er mest opptatt av resultatet på bunnlinja, tilbyr denne asken som jordforbedringsmiddel til bønder. Kanskje er det til og med mulig å tjene noen kroner på asken, og i hvert fall bli kvitt den gratis. Alt for å skaffe seg noen kroner til å kjøpe noe nytt, nok et øyeblikk av falsk lykke.

For hva skjer egentlig når giftig aske spres ut på jordene der dyra skal beite eller kornet skal såes?


Jo, selvfølgelig blir dioksinene med gjennom næringskjeden, de binder seg til jord, luft og vann. Vi får dritten i oss gjennom det kornet, kjøttet og den fisken vi spiser. 1/1000 gram av den giftigste dioksintypen er nok til å drepe et menneske. Verden har allerede sett mange forurensingskandaler med dødelig utfall på grunn av dette, og vi vil se økende kreft og misdannelser.

Likevel fortsetter det. Vi produserer stadig mer søppel i vår lykkelige del av verden. Store skogeiere hugger ut trær for å lage "utvikling", noe som igjen ender i et økende forbruk. Vi ødelegger egentlig naturen bare for å produsere mer søppel.

Det verste er likevel at det jeg skriver her ikke bare benektes, men bekjempes i de fleste land. En journalist i Sør-Amerika ble funnet med ei kule i pannen etter å ha påpekt at giftstoffer fra en fabrikk kan havne i kroppen til barna i området. Nylig leste jeg også om en russisk journalist som ble banket med jernrør for å ha skrevet kritisk om en skogshogst.


Takk for at jeg lever i Norge! Her kan jeg i hvert fall skrive om dette uten å få et jernrør i panna. Men hjelper det egentlig å skrive? Jeg har på følelsen at vi alle, uansett får skikkelig tungmetall i hodet en vakker dag. Kanskje er det sånn at vi fortjenner det?