Ustabilt, uro og uvær

Sporene etter snøskutere har laget stygge merker i fjellmyra, det snor seg en brei veg med gjørme innover i fjellet. Det er lite som er hellig for mennesket i dag, og det er fort gjort å bli forbanna når man kommer over slikt.

Jeg klarer ikke å bli særlig sint, men mer oppgitt over den vegen utviklingen har tatt oss alle. Snur jeg meg så ser jeg en lang veg med sprengt stein, plastikkmatter og asfalt sno seg gjennom det samme fjellet - og den samme naturen. Så hvorfor bli forbanna på fjellfolket som bare prøver å henge på i et samfunn som er fylt med et jag etter fortjeneste og materielle goder. 

Vi kan i dag kjøre 250 ganger rundt jorda på det offentlige vegnet i Norge, men likevel roper vi etter at det skal bli bedre, breiere og mere av det. Når det kommer til vår egen komfort, vår egen sikkerhet og våre egne lommebøker, da spiller det ingen rolle hvordan det går med insekter eller fugler. Når det kommer til vareutvalget i butikken, da blir det stort engasjement.

Dermed blir det meste som ikke gir oss noe i pengeverdi - eller noe å putte i munnen - til en fiende av folket i dag. Selv skarven stakkar, den tar for mye fisk, i en verden der vi tømmer havene og fyller de med søppel. Det er forunderlig å betrakte seg selv i dette. Hva er det egentlig vi er i ferd med å bli?

Desto mer uro vi skaper, desto vanskeligere gjør vi det selvfølgelig både for oss selv og ikke minst for naturen. Det er vanskelig å leve i et ustabilt klima, et system i stadig endring. I våre varme hus, i biler og i den boblen vi lever i så er det kanskje ikke så lett å se dette, men prøv da å sette deg litt inn i hvordan det er å være en art i vår natur. 

Du kan bruke empati også ovenfor våre medskapninger på jorda,  selv om det faktisk gjør litt vondt i sjela. Hvordan har det vært å være en fugl denne vinteren?

Uro oppstår i systemer som er i oppløsning, i is som smelter og vann som koker. Det mens systemer som går inn i nedkjøling skaper ro. Det blir stille når isen fryser eller svartkjelen tas av bålet. Akkurat nå er vi med på en utvikling som går rett mot uro, uvær og ustabilitet. Det er ikke sikkert vi kan gjøre så mye med det? Det ser ikke slik ut!

Mange har lenge vært opptatt av denne boblende uroen som vi finner i mennesket. Det er egentlig godt å lese det Fridtjof Nansen skrev vinteren 1900, for da skjønner man at man ikke er sær. Det er faktisk verd å nevne dette igjen, for det har gått helt skeis 117 år etter at han skrev dette:

- Lang borte, dypt under disse hvite flatene, bølger samfunns-livet.

Ja, det livet ja - hva er det vi har gjort det til? En endeløs rekke trivialiteter og småtteri! – Og hva var det vi ønsket? Gjøre tilværelsen enklere, så vi kunne få utført det vi egentlig vil, og ikke få kreftene slukt opp på veien av alskens småtteri, av alt det vi ikke vil. Full utfoldelse – av våre evner, vår personlighet, vårt innerste vesen, det som vel danner betingelsen for all virkelig livslykke.

Hvor langt er vi nådd? Det går gale veien.

”Gjør slepet lengre, og du gjør vingene kortene” heter det. Men er det ikke just slepet vi arbeider på? Hver ny oppfinnelse, den kan gi lettelser, men øker fornødenheten og binder oss enda fastere i småtteriene. Livet blir mer og mer innviklet. Vi er kommet langt vekk fra teltet og kamelhårs-kappen! Kanskje alt for langt? Og vingene?

Det er den materielle utviklingen som har overtaket i Europas larmende samfunn. Og den åndelige utviklingen - Ja, hvem spør etter den? Det er mest som ytre luksus, materiell velvære, var blitt løsningen og målet, og mon det ikke for mange veier tyngre enn atskillig åndelige verdier.

Hvem har vel vilje og mot til å være enkel i dette samfunnet? Ja, hvis det da ikke kommer på moten. Ja MOTE! Tenk en kultur som hyller ”moten”. Uselvstendighetens, de utvaskede personligheters stempel. Det er ikke bare kvinner og narraktige mannfolk som renner etter moten. OG det blir bare verre og verre. 

Med de stadige hurtige samferdselsmidler, så øker tempoet uhyggelig. Før tok en ny mote år om å nå oss, nå tar den ikke mange dager eller timer, og uten stans skifter det. I dette larmende jag er det ikke tid til å finne sin egen mening, så peser en av sted etter siste motes. En kan ikke bli oppdaget sittende igjen med en hatt, eller en mening som alt har blitt avleggs.

Hele vårt liv er innrettet på å virke på andre, ikke inn rettet slik som vi selv kunne ønske det, men slik de andre - hopen – vil. Slik bor vi, slik arbeider vi, slik kler vi oss, slik spiser vi, slik mener vi og slik elsker vi.

Hvor skal dette ende? Uten ro til smelting av de nye inntrykk, til selvfordypning, kan vel intet menneske utvikle seg. Men når kommer roen til det i dette moderne samfunn?

Det var altså Nansens ord fra 1900, og de peker mot noe der lengre frem. Vi har latt våre lyster løpe løpsk i produksjon, ødeleggelse og i oss selv. Skal vi nå ta ansvar eller overlate til naturkreftene å skaffe likevekt.