Gummistrikk og vår

En måltrost har nettopp gitt oss tårer i øynene, det er vårkveld i skogen. Rart hvordan naturen mange ganger snakker til oss. For den gjør jo det, som da en kompis nylig fortalte at en ørn fløy så lavt over han: - Akkurat i det jeg tenkte på om jeg skulle slutte i jobben. - Hva betyr det egentlig? - Ikke at jeg er religiøs eller noe altså, legger han til.

Vi ser det vi vil se. Det vi søker, det søker oss. I naturen, i livet og selv i drømmene. 

I påska avsluttet vi ei flott bok om minner og ord, om bøker og erindring. Vi leser ofte sammen Alette og jeg, da er vi virkelig tvunget til å være på samme side i boka. Noe som vi vet er viktig, for å ha ting felles. 

Plutselig våkner hun ei natt og forteller om en drøm: - Jeg så en slitt gummistrikk rundt ei matpakke, sier hun i halvørska, og legger til: - En stemme sa meg at denne gamle gummistrikken var ordene, men at vi måtte passe på at de slitte strikkene ikke ødela for det fine innholdet. - For en utrolig fin drøm, sier jeg opprømt.

Evolusjon, skapelse, utvikling, intuisjon, tro, overtro, frelse, fred, nåde, humanisme, god eller gud. Hva lugger og hva er bra for deg? Hvilken gummistrikk ødelegger innholdet i matpakka? Og hvorfor?

Overtro er noe vi må kutte ut sier vitenskap og en rekke forskere. Alt har en forklaring, men jeg har tenkt og tenkt på disse turene mine. De har satt seg et sted inn i meg. Ubeskrivelig, men følbart. 

Lydene av bekken, isen som sprekker opp, lukta av våt jord har gjort noe med meg, det er sikkert. Så her går jeg igjen på en sti i vårnatta i Namdalen og jeg føler på mirakler. 

Tenker på at vitenskapen nå har bevist at vi har med oss våre partnere i blodet, at omgivelsene virkelig påvirker oss, og at vi bærer våre traumer, ikke bare gjennom dette livet, men inn i genene til de neste generasjonene av mennesker. 

Det at vi nå går her fredfylt og lytter på fuglesangen er noe vi tar med oss inn i en langt større helhet enn dette øyeblikket. For meg er det forunderlig langt over overtro, og bevisstheten rundt denne helheten er bevis nok for meg. Livet er et mirakel, ufattelig stort, ikke små forklarlige deler. 

Når skal vi forstå det, at når vi ødelegger naturen - så ødelegger vi oss selv. Når vi er dårlige mennesker, som hater, mistror, misunner og skader - så skader vi oss selv. Det hjelper sikkert ikke med ord, men "evolusjonen" vil kanskje lære oss det en gang i framtida?