Midtsommernatt

Jeg har gått rundt, følt på naturen og fotografert meg gjennom denne våren. Jeg har mistet tellingen på antallet utedøgn. Det har blitt så mye som jeg etter hvert skal dele her på bloggen. Fjell, sjø, skog, elv, mange lange dager i Finnmark og på Sklinna - Der det endte med det jeg vil kalle en naturfotografisk orgasme, på selveste Sankthans.

Det hadde vært gråvær noen dager, og jeg hadde gått å ventet på at noe skulle skje med lyset. Tida hadde jeg blant annet brukt til å lese Pan av Knut Hamsund, for n´te gang. Jeg gikk rundt der med den rette følelsen, midt i motivene. Det luktet gode bilder og jeg hadde god stemning.

De gangene skydekket åpnet seg var jeg midt i løitnant Thomas Glahns verden, fuglene, lydene, duftene og blomstene: Tak min gud for hver lyngblomst jeg har sett, de har været som små roser på min vei og jeg gråter av kjærlighet til dem. 

Det var faktisk så vakkert at jeg kunne kjenne ordene langt inne i kroppen, det måtte bare ende som det gjorde. Skyene sprakk, sommerlyset veltet inn over Trøndelags største sjøfuglkoloni og jeg gikk nærmest av skaftet i klisjeer.

Når jeg kikker på bildene i dag, så tenker jeg at det nesten ble litt for mye av det gode, men det var slik det var denne midtsommernatta. Det var slik jeg følte meg og det var slik jeg ville formidle det.

- "Det kan regne det kan storme, det er ikke derpå det kommer an... For det er ens eget indre som er sorgens eller glædens kilde". Skal tro om ikke fotografering også er litt avhengig av ens eget indre?

Hamsund formidler det så fint i romanen fra 1894, naturen speiler mennesket - mennesket speiler naturen. Der, i naturen og i kjærligheten, ligger sorgen og gleden. Jeg tar i hvertfall de beste naturbildene når jeg kjenner gleden på innsida av hjertet.

Jeg skal komme tilbake til en skikkelig rapport om Sklinna, fuglene og forskninga som gjøres der ute - når alt dette har fått satt seg litt. Tilgi meg for denne naturromantikken, og den utrolige gleden jeg føler over å få være en del av det - min midtsommerdrøm!