Netter i vårskogen

Nordavinden suser gjennom bar og kvist, spiller sin melodi på de forskjellige trærne, mens en rødstrupe forsiktig stemmer i mellom kastene. Vi ligger sammen med røsslyng og myke moser, mens sola farger de øverste toppene i landskapet med en dyp, varm farge.

Denne våren har vi virkelig vært mye ute, kanskje fordi det går mot slutten? Et menneske har jo ikke så mange vårer i løpet av sitt korte livssukk her på jorda? Hvis jeg tenker på livet som en kort båtreise så er jeg nok godt over halvveis, om jeg da ikke skulle gå på et skjær - slik mange gjør.

Uansett er det over snart, og hva vi fyller denne reisen med har jo litt å si når man begynner å skimte slutten. Gjør vi det som gjør oss glad? Det som gir oss fred på ferden? Og hva gjør vi for at de som kommer etter oss skal få en fin tur?

Alette og jeg har snakket mye om det. – Uansett hva vi fyller denne ferden med så kommer vi alle frem til slutt, sier hun. Mange kaver rundt og springer så mye på denne båtferden at det snart er vanskelig å høre vannet skvulpe eller skogen suse. 

Her bygges det ut nye småkraftverk, nye strømlinjer, nye vindmøller, nye naturområder - og alt dette skal redde oss på dette ville seilaset, som jo egentlig er så utrolig vakkert - om vi bare kunne lagt oss ned litt for å lytte og undre over vinden og fuglesangen.

Det ser altså ut til å nærme seg slutten for mer enn oss. Masseutryddelsen må vi for all del ikke fnyse av, det vil i så fall være vår største synd på jorden, men den virker vel litt fjern fra oss ennå. Vi ser liksom ikke konsekvensene så godt, den rammer ikke oss selv ennå. Mange er det heldigvis som har lagt merke til at det nå er mindre fugler, færre sommerfugler og bier. Noe har skjedd bare på den korte tida vi har brukt på reisen.

- Hysj! Nå synger måltrosten også, jeg tror det ligner på den gamle barneregla: - Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. Fortsetter hver generasjon på denne måten blir det i hvert fall ikke mye i neven om noen år.

Nei, det nærmer seg altså slutten, bakom synger skogene er bare en illusjon, for bak inngrepene i naturen ligger nå nye inngrep - Snart er det ikke mer stillhet igjen i verden. Det er ikke rart man får lyst til å rømme, ligge på ryggen en vårkveld i mai å se rugda flakse forbi. Å ligge slik i skogen betyr ikke at man ønsker å snu ryggen til verden, men heller at man ønsker å se den litt tydeligere, det burde flere gjøre. 

Alle de ledere som har bestemt seg for å kjøre anleggsmaskiner over gjerdesmettens reirplass, legge humlas blåbærlyng under asfalt og strekke nye ledninger over rugdas trekkruter - Alle de burde oppsøke regn, røsslyng, rødstrupe og rugde - for å tenke litt på hva dette livet er, og at vi alle kommer fram uansett hva vi fyller det med.