Tilbake til våren

Mai hadde en mengde snø som falt fra himmelen. Likevel har vi fått med oss teltturer, både i snøværet og flere fine kvelder i april. Jeg har også hatt frem kameraet, tatt bilder av alt fra rådyr til små kvinender som allerede er ute av andekassen.

Vi har diskutert og lest at folk tror at klimaendring ikke kan eksistere når det snør. De har ikke en gang lest barnas sider på nett om vær og klima. Det er klart verden er i store forandringer og at mer ødeleggelse av natur aldri vil reparere det vi står ovenfor. Naturen er langt større og sterkere enn de millioner av gravemaskiner og dumpere som nå liksom skal hjelpe oss.

Men de fleste ønsker fortsatt at det skal vokse, naturgass under skogen, fracking for mer penger, solcellepaneler over jorda vår, vindkraft sprengt gjennom myrer og bekker. Det går ikke, selv om mange fortsatt tror at menneskedyret skal redde oss med industrielle maskiner. Redde den industrielle sivilisasjonen som stadig flere er med å bygge opp.

Men naturen vil og er allerede i gang med å slå tilbake det vi trodde vi behersket. Teknologiske mennesker kan sikkert fortsatt nyte sin fremtidsoptimisme og maskindurens beroligende sang om at vi behersker denne verden.

Det er egentlig bedre å begynne å se litt mer på det jeg fant i ei bok fra Børgefjell. Det handler om at vi mennesker kanskje bør godta at naturen er en stor del av oss og at vi må begynne å se litt dypere inn i følelsene våre. Dette hadde vi skrevet:

Kom i kontakt med alle dine negative følelser. Det du er bevisst kan du gjøre noe med. De følelsene du ikke er bevisst vil helt sikkert gjør noe med deg.

Forstå at følelsen er inni deg. Disse følelsene er aldri utenfor i virkeligheten. Er det du eller regnet som er negativ? Identifiser deg aldri med følelsene. Si aldri at du er sint – at du er deprimert osv. Det er ikke du – det er bare en forbigående stemning. 

Hvordan skal du forandre deg selv? Det er fordi du sover at følelsene gir deg lidelse. Du må være bevisst for å se – og kunne forandre deg. Hva om legen spør; skal jeg kanskje skrive ut en resept til været, til naboen? Til kona? Til sjefen? Skjønner du kanskje da at dette handler kun om det som er inne i deg selv?

Kanskje må folk inn i seg selv for å forstå hva vi også driver med på utsiden. Det kommer til å bli mer vått, mer tørke, mer vind, mer ødeleggelse. Da kan det jo være greit at vi begynne å forstå følelser.

Å miste ordene

Etter noen lange dager på jobben så ble det bråstopp i starten av februar. Jeg klarte ikke å huske navnet på mine nærmeste, og selv navn på fugler som kjøttmeis og gråspurv ble borte. Jeg trenger vel egentlig ikke å beskrive dette så fryktelig dramatisk, jeg har en sjelden svulst i hjernen, og jeg kommer til å dø av denne. Det rare er at jeg har vært glad og positiv etter at det gikk opp for meg, jeg er som før. Kanskje kommer det av at Alette og jeg har snakket, filosofert, gått, sett på trær, moser, himmel og vært stille på turer i naturen de siste årene.

Behandling på sykehuset har gjort at navn, fugler, turer og filosofi har kommet tilbake. Forrige uke skrev vi en spalte til «Vår fuglefauna» sammen. Det er sterkt å få låne litt mer av det livet man er glad i. Selvfølgelig er det også trist å se sorgen hos de nærmeste som er lei seg og redde, men vi får snakke sammen så godt vi klarer. Også kan Alette og jeg fortsette og skrive sammen, om tema vi allerede har drøftet mange ganger. Døden er nærmere og sterkere nå, det gjør faktisk livet til et enda større mysterium.

I det indiske eposet «Mahabharata» løftes et spørsmål som gjennom årtusener har blitt pekt på som det største mysterium av dem alle: «Hver dag er det utallige mennesker som dør, og allikevel fortsetter de som blir igjen, å leve som om de var udødelige.»

Bøker har vært en sentral del av vårt forhold helt fra starten og den merkelige «Tibetanske dødeboken» kom i bokhylla det første året vi var sammen. Vi har trålet oss gjennom alt fra Ekim, Khalil Gibran og Rumi til hele forfatterskap av Olav Duun og Jón Kalman Stefánsson.

Filosofi, turer, skog, himmel og stillhet har allerede endret på noe i oss. For meg er det ganske merkelig å tenke på nå - og en grunn til å skrive litt til.

Når du går igjennom en uberørt, gammel skog så vil du se både rikt liv og døde trær, råtnende løv på bakken og nedbrutt materiale. Hvor enn du ser så vil du finne et mønster av liv og død. Men hvis du ser godt etter så vil du se at det råtnende løvet og det som er på vei til å bli brutt ned også har masse liv i seg. Mikroorganismer i arbeid. Molekyler reorganiserer seg. Døden finnes egentlig ingen steder, alt man ser er kun livet i endring. Hva kan du lære av dette? Død er ikke det motsatte av liv. Livet har ingen motsetning. Det motsatte av død er fødsel.

Vismenn og poeter har til alle tider vært klar over den drømmelignende egenskapen ved den menneskelige eksistens. Tilsynelatende så solid og ekte - men samtidig så svevende at det kan gå i oppløsning når som helst. Hva er det ekte? Hvor kommer drømmen fra? Har vi ikke ofte på en fjelltur i teltet diskutert om livet egentlig ikke finnes? Håpløst flyktig, meningsløst rart, morsomt og spennende. Hvorfor finnes noe i stedet for intet? Der en rekke filosofer kom fram til at ingenting faktisk ikke finnes - og at jeg nå plutselig også tror på at døden bare er en ny veg.

I mange rolige timer i teltåpningen har vi studert insekter som kravler i lyngen og har sine helt spesielle prosjekter for dagen. Når vi ser de slik så føles det veldig sterkt at vi ikke er noe viktigere enn dem. Vi er bare ulike arter på samme sted som prøver å overleve.

Nå er det mange mennesker som er opptatt av endringer, der ulike former for tap dukker opp. Du føler deg kanskje redusert som den formen du tenkte du var, arbeideren, rikingen eller bedriftseieren. Det føles som om noe i deg dør og det kan føles som om vi går oss vill. Uten dette – hvem er jeg da? Når den formen som du har identifisert deg med nå forsvinner eller går i oppløsning (som når Alette mister Kjartan og blir alene) så er det ofte ekstremt smertefullt. Det etterlater seg et stort hull - mitt i din opplevde eksistens. Det er endringer som i en skog, både i de som er her videre og de som virkelig endres.

Den moderne, vestlige kulturen har lenge fått oss til å tro at dette skal vi ikke tenke på og snakke om. Mange år med filosofering har likevel fått oss til å forstå, og i flere år skrevet om dette merkelige temaet. Døden er ikke det grusomme og skremmende, men det mest naturlige i hele verden. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi havnet i dette temaet for flere år siden? Men å leve livet i kontrast til døden gjør det umåtelig rikt og sterkt.

Det er uansett ingen vits i å fornekt det som skjer, ingen grunn til å fornekte følelsene. Det er bare å aksepter og ta et skritt videre. Aksepter at det ikke er noe jeg kan gjøre. Aksepter det fullstendig. Det er ikke noe som jeg kan ha kontrollen over her. Jeg må overgi meg til det som skjer. Det må du også i den naturen vi lever i.

For freden ligger i stillheten.

Sølvgruva i Sølvbergklumpan

Det er mye historie i skog og fjell. Tidligere i høst tok vi en søndagstur til Sølvgruva i Sølvbergklumpan. Mange har besøkt denne gruva gjennom en tur til Langvassmoen leirskole, der ivrige ledere tidligere tok barna fra Namsos med på langtur med overnatting i terrenget.

Turen går gjennom typisk namdalsk myr, med furu og ferske elgtråkk som dekorasjon. Det er mange fine og innbydende stykker natur å feste øynene på. Ny lommer for hver eneste åsrygg vi passerer. Vi skal til vannene Vomma og Tarmen, som både sier litt om et spesielt utseende og om en gammel jakttradisjon i dette området.

På vegen opp blir det tid til både kaffe, et lite møte med noen meiser og en liten prat om hvordan tidene endres og hvordan vi mennesker endres med tiden. Alette forteller meg om hvordan filosofen og forfatteren Yuval Harari forklarer verden. Han sier den kognitive evolusjon en gang fikk oss til å begynne å begynne å forestille oss ting som ikke finnes. Troll, Guder eller Google blir plutselig viktig for oss.

Det er noe å tygge på mens vi trasker videre opp mot en gul flekk der oppe i berget. Denne gruva ble laget av tyske og hollandske gruvearbeidere mellom 1870 og 1876. Skjerpet ble i sin tid registrert på en nordmann, Ragnar Nærvik, som tydeligvis hadde kontakter ned til Tyskland der det var behov for metallet.

Arbeidslaget som startet letingen etter sølv brukte en gammel og velkjent metode. De varmet opp berget med store bål og slo så kaldt vann på steinen som da sprakk. På denne arbeidskrevende måten ble gruva til, langt her oppe i Bangdalen.

Det unike med dette er at steinen som ble hakket løs ble sendt ned til Tyskland for utvinning. Det finnes ikke noen form røyser av sprengt stein rundt gruva, alt ble tatt med til Rødhammerkaia i Namdalseid kommune og fraktet ut med båt. En imponerende ferd gjennom et svært krevende terreng. Hoved transporten ble trolig gjort vinterstid med hest og slede.

Eldre kilder forteller at det var innleid en norsk kokke som bodde her oppe, sammen med arbeiderne i en hytte et stykke ned mot vannet Vomma. Arbeidsformannen hadde en egen hytte som lå nærmere gruva. Han var naturligvis litt for fin til å bo sammen med de øvrige.

Alle var de her i seks år, helt uten kontakt med familien sin i Europa. De hadde lite å gjøre med lokalbefolkningen, forsyninger og det de trengte kom for det meste med båt fra Tyskland.

I 1876 ble gruva avviklet, da selskapet i Tyskland kom frem til at denne driftsformen ikke var lønnsom.

Alette tar en dupp i lynget sammen med ulvehunden Baffin. Jeg sitter og tenker på alt det rare vi mennesker gjør: Henter sølv, høster vind og trykker på våre skjermer. Barna i Namsos tar ikke lenger turen opp hit til sølvgruva, noen voksne mener det har blitt for langt. Tidene endres og vi endres med tiden.

Jeg begynner plutselig å nynne på en sang. Den utrolige hjernen har på en eller annen måte koblet sammen sølvberget med det vi har snakka om på turen - og disse linjene:

" I'm a wheel, I'm a wheel - I can roll, I can feel "
Rock & roll fra 70-tallet beskriver kanskje hvordan vi lagde guder av sola - og fantasier som tok oss langt unna helheten. Og at vi må brenne oss for å forstå. Ritchie Blackmore og Ronnie James Dio hadde trolig en skikkelig bevissthetsutvidelse når de skrev:

" I'm the night, the light
The black and the white
The man on the silver mountain " - Rainbow, 1975

(Opplysningene om gruva kommer fra en særoppgave skrevet av Torkil Hindberg, Magne Nervik og Vegard Engesli. De hentet i sin tid inn opplyninger gjennom intervjuer og kontakt med fylkesgeologen.)

Tur i fredslandet

Det kakker hardt i treverket og jeg skvetter til. Det har vært så stille i skogen denne novemberdagen. Jeg har gått å undra på om alt livet er sugd ut av naturen rundt meg og har havna inn i fryselager, datamaskiner, sportsbutikker, mobiltelfoner og sivilisasjonens støy. Men nå sitter det altså en vakker medskapning her i skogen sammen med meg.

Det er en tretåspett som bor her inne, under fjellhenget, tre timers vandring fra vegen. Fuglen har blåst seg opp i de fire kuldegradene, og den ser kraftig ut der den hopper nedover i gammelgrana. En art som har overlevd istider, stormer, snø og uendelig mer rovfugl enn det som finnes i dag. En skapning som på linje med oss mennesker har karret seg fast i denne naturen. Mens vi har endret oss på alle utenkelige måter så har denne fuglen fortsatt sitt livsprosjekt slik den alltid har gjort, i en sameksistens med den skogen den er helt avhengig av.

Jeg blir stående å se på fuglen med en liten tåre i øyekroken. November-lyset og gammelskogen har allerede risset sine evighetstanker inn i sjela mi. Det er så harmonisk og fredelig. Det blir så sterkt å møte på en ekte urinnvåner etter en lang vandring i stillheten. I helga har Alette og jeg nemlig vandra rundt i Lødding og Ekorndalen naturreservater. Vi har gått på frossen myr, sett isen begynne å legge seg på vann og i små elver, kjent på hvor korte dagene er.

November - den vakreste av alle, som alle andre måneder for oss som elsker helheten. Vi blir sikkert sett på som noen raringer som trasker rundt her i gammelskogen, uten mål og mening. Likevel kan vi begge underskrive på at det er meningsfylt, ikke minst når de hvitkledde fjelltoppene bades i gyllent solnedgangslys og rimet i myrgresset blinker som diamanter. Da dunker det hardt i brystet, en følelse som vi kunne ønske at alle andre også kunne oppleve. Det er lykken av å være til på denne uendelig vakre planeten som sprenger i brystet.

Vi har bestemt oss for å prøve å slutte å kalle disse små naturreservatene i nærområdet for villmarka. Vi kan heller kalle det vi opplever for fredslandet eller harmonien. Inspirert av Jean-Jacques Rousseau går vi nå over til å kalle de store byene for «villskapens landskap». Det er tross alt der mye av galskapen i verden produseres. Ikke på en frossen myr i Namdalen eller i en tørrgran med en tretåspett.

Under en av helgas kaffepauser forteller Alette meg om filosofen fra 1700-tallet. Bålet varmer og kaffen smaker ekstra godt når det er kuldegrader i skogen.

Rousseau, som var far til «frihet, likhet og brorskap» og til ideen om folkestyre, var usedvanlig glad i å vandre rundt. Han sa at han var ute av stand til å tenke uten de lange turene, og kunne bli kvalm bare av synet av et kontor. Han prøvde å finne tilbake til det mennesket som kunne være samstemt med trærnes alvor, som kunne være broren til de engstelige dyrene - og han lette etter noe i seg selv som kunne være naturlig.

- «Ro finnes også i fangehull, men er det nok til å gjøre det til et attraktivt sted å være», sa filosofen som vandret rundt i Frankrike. For egen del slukker vi bålet og går hjemover mot den røde kveldshimmelen.

«Jeg liker å vandre der det faller meg inn, og stanse når jeg føler for det. Å gå til fots uten hast, i godt vær på et vakkert sted, og ha som mål for turen en god opplevelse. Av alle måter å leve på, er dette den som passer meg best.» J-J. Rousseau, Bekjennelser (1765)