Kongeørn på nye måter

Plutselig våkner jeg og registrerer stemmer. Jeg kaver meg opp fra den tykke dunposen og kikker fortumlet rundt i mørket. Er det morgen? Kan klokka være sju alt? Vi ble nok sittende å snakke om naturen og livet litt for lenge i natt. Her kommer Ole Martin Dahle og hans gladlatter rungende inn dørene til skjulet, like bak hører jeg Stian Holmens lett gjennkjennelige dialekt. Stativer, telelinser, fotobagger og kaffelukt fyller snart den tette lufta mellom treveggene. Snart er også de første nøtteskrikene på plass utenfor fotogluggene.

Jeg har gjort dette besøket i kongeørnskjulet ganske mange ganger de siste årene, men det er faktisk alltid like spennende å sitte slik å vente. Det er også trivelig med selskap. Ingen vet hva de neste timene vil bringe på et slik sted.

Det er dager her da det skjer lite, andre dager kan man fylle alle minnekort. Noe er det uansett å ta med seg av bilder og opplevelser.

Rundt klokka halv ti, når vi begynner å tvile, brytes stillheten av et sus i store vinger. En voksen kongeørn stuper nærmest ned på åtet.

Man skal være på hugget skal man få med seg en slik innflukt. Her ble det bom på oss alle. Ørna sitter der på reven i 70 minutter, og denne tiden gir en naturfotograf rom til å eksperimentere litt. Bildet øverst i dette innlegget er et forsøk på å gjøre noe annet og uventet. For selv om kongeørna er flott, og opplevelsen stor, så skal det noe til å få nye bilder ut av en slik situasjon. Da må det flere ørner og litt action til før noe virkelig bra kan festes på brikka. Det skjer ikke, ørna vagger seg mett av reven og flyr avgårde på skrå bort. Alle mine drømmer om litt adferd, eller kongeørn i et av de flotte trærne, forsvinner med den.

Nå blir det tid til å ta noen hundre bilder av de seks nøtteskrikene som er faste gjester på foringsplassen. Det er alltid morsomt å prøve å fange de i flukt eller i rare positurer. Vi sitter så lenge å leker med disse nøtteskrikene at vi går lei, matpakkene kommer frem og kaffe blir kokt. Gjennom kameraøyet ser jeg en nydelig ung kongeørn seile rolig inn på åtet. Det er et flott lys, den bretter ut vingene, og den strekker ut føttene, men selv om jeg trykker skjer det ingenting.

Det viser seg at utløsersnora mi henger og dingler. Brødskiva med ost blir derimot trykt helt flat uten at jeg får et eneste bilde. Fattig trøst er det at alle de andre også feiler.

Ungørna blir sittende på reven hele dagen, vi snakker timevis. Den kikker av og til opp, det er andre fugler i luften, men det skjer ingenting.

Det er på tide å dra frem litt av det jeg har lest om på bloggene den siste tida. Inspirert av Dag Røttereng og Terje Hellesø sine skriverier om multieksponeringer i kameraet drar jeg i gang eksperimentering med flere bilder på samme fil. Et skarpt av ørna, et skarpt av skogen bak og en eksponering som er totalt uskarp blir komponert inn i samme bilde. Etter noen forsøk med forskjellig lukkertid på hver av eksponeringene blir resultatet ganske spennende og tiltalende.

Takk for turen til dere som satt sammen med meg, og takk også til dere som delte opplevelsen ved å lese her på bloggen. Legg gjerne igjen en kommentar. Det inspirerer meg til å skrive oftere.