Smålomtjønna

Sola stekte fra en skyfrihimmel, kleggen var blodtørstig og sint mens vi trasket innover i Fosenfjella. På kartet kunne jeg se at vi gikk vest om Helvetesåsen og sør om Likkisteheia, på vei inn mot det kraftigste fjellet i synsranda, Dåapma. Jeg vet ikke hva som har fått folk til å gi slike navn til det rolige bølgende landskapet her inne, men jeg kan forestille meg at det har skjedd litt av hvert her oppgjennom historien.


Snart skal det da også skje flere brutale ting her inne i fjellheimen, historiske endringer, det skal bygges veier, strekkes kabler og bygges flere vindmølleparker her inne. Akkurat de tankene var tyngre enn fotoutstyret, inkludert en Sigma 300-800mm, som hang på ryggen. Jeg havnet et stykke bak Bjørn Oddvar og Øyvind som sprang innover fjellet for å være sikker på at vi var fremme før sola forsvant.


Vi var på vei mot verdens vakreste smålomtjønn som Bjørn Oddvar hadde fått tips om litt tidligere på sommeren. Når vi kom frem lå to unger på vannet og ventet på fisk, det var bare å komme seg i skjul. Kveldslyset var snart på sitt mykeste. Vi lå der og lyttet til en symfoni spilt av knott, klegg og mygg, kun avbrutt av en gluttsnipes varseltoner, mens jeg av hele mitt hjerte ønsket at en av de voksne fuglene skulle lande før lyset forsvant. Men det skjedde dessverre ikke. Først da natta ga litt avkjøling til denne varme sommerdagen og dampen begynte å stige opp fra vannflata kom hunnen.



Bjørn Oddvar og Øyvind hadde pakket sammen når manglende lys hadde fått dem til å skru opp til 1600 iso, mens jeg lå der og knipset bilder på 10000 iso i to timer etter dette. Smålomen tok med ungene på land bare noen meter unna meg, og der ble den liggende. Det var på tide å ta kvelden også for meg.


Da vi sto samlet på en knaus ovenfor den trolske smålomtjønna var vi alle enig i at dette måtte vi prøve igjen snart, og neste gang skulle vi være forberedt for overnatting. Fotomessig skulle det vise seg at neste tur ble en skikkelig opptur, mer om det i neste innlegg på bloggen.