En grå skygge

Jeg fikk så lyst til å skrive litt om hønsehauk, skogens grå skygge. Jeg har sett den suse mellom trærne i en voldsom fart, sett den vrenge vingene og smette klar for trær og greiner for så å forsvinne, mens jeg sto igjen som et spørsmålstegn på skogsmosen. Hvordan var de luftmanøvrene mulig? Dette er en fugl du kan bli helt oppslukt av, og det er en fugl som stadig flere får et forhold til på grunn av interessen for naturfoto.

For noen år siden var hønsehauken vår mest forhatte rovfugl, ingen ble forfulgt slik den ble. Før fredninga i 1971 var det skuddpremie på fuglen. Tall fra SSB viser at avskytningen var helt opp i 5000 individer så sent som i 1929. Selv i dag er det nok mange som ser på hønsehauken som et skadedyr som bør bort fra naturen, men nyere forskning viser at den er en nøkkelart for balansen i skogen. Det er faktisk en fordel for mange av de jaktbare hønsefuglene våre at hønsehauken finnes.

I mange år har undersøkelser avdekket at hønsehauken ikke bare tar av det edle jaktviltet vårt. Fra reirunderøkelser i alle de skandinaviske landene raporteres det at kråkefugl er det som oftes finnes som rester ved reirene. Til sammen er det raportert over 135 forskjellige byttedyr ved hønsekaukenes reir. Kanskje burde vi naturfotografer også passe på at vi avbilder hauken med andre arter enn jerpe, rype og orrfugl?

Kråker, nøtteskriker, skjærer, mår og ekorn er arter som også kan forsyne seg av hønsefuglenes egg og unger. Ved å velge disse som en hoveddel av menyen er hauken altså mer til nytte enn til fare for skogsfuglene i de områdene der den holder til. Nyere forskning viser også at skogsfuglene foretrekker å legge reiret sitt nær hønsehauken, det fordi den altså på sin måte beskytter de som ruger i nærheten. Dette ble det også laget et eget NRK-program om ganske nylig.

Selv om hønsehauken fortsatt er misforstått og hatet, og selv om folk ser på natur som noe enkelt å forklare, noe ondt og noe godt, så er det nok ikke det som i dag er den største faren for hønsehauken. Den største trusselen er skogshogsten slik den drives i dag. Overgangen fra plukkhogst til det moderne skogbruket har ført til en sterk reduksjon av hønsehauk. Kanskje har vi i enkelte områder, slik som i Namdalen, mistet så mye som 90 prosent av bestanden vår på 50 år.

Selv har jeg flere ganger opplevd å gå meg inn i haukens revir, hørt varselropene og sett de bekymra fuglene. Det er som om å komme inn i urskogen og oppleve urfuglen, der det lukter av fuktig mose og lav. Desto tristere er det da å trampe seg gjennom hogstflata der jeg en gang hadde disse opplevelsene. Setter jeg meg ned på stubben etter reirtreet, og tenker på hva som skjer og hva vi gjør med naturen vår, blir jeg bare trist.

De fleste av disse bilden er tatt hos Ole Martin Dahle. Takk til min gode venn for at han gjør det mulig å oppleve hønsehauken i en skog som ikke blir lagt flat i min levetid.