Sædgås

Her om dagen fikk jeg til min store overraskelse og glede se 15 sædgås på og i nærheten av et vann i Røyrvik kommune. Sædgåsa har blitt en sjeldenhet i fjellet og er plassert på den norske rødlista over trua og sårbare arter. 

I dag hekker det meste av bestanden i Finnmark, men det er kjent at grenseområdene mellom Nordland og Nord-Trøndelag også har en liten bestand som på en merkelig måte har klart å bite seg fast. Da miljøvernministeren sendte postkort til Røyrvik var motivet nettopp sædgås. Den var i tidligere tider tallrik i fjellet og hekket da en rekke steder i Trøndelag. Men vår griskhet og jaktiver, kombinert med gåsenes sårbarhet under mytetida, gjorde at det gikk som det bruker. Vi klarte ikke å forvalte disse fjellgåsene på en skikkelig måte.

Navnet Sædgås kan for mange virke rart, men sæd eller sæden er fra gammelt av det man sår. Det er altså frøene som skal i jorda når gåsa kommer. Navnet spiller nok på det eller at sædgjess er glad i de nysådde frøene. Sammen med dverggåsa utgjorde den en gang i tiden noe helt spesielt i fjellene våre. Collett skrev i 1921 at dverggåsa finnes ”i mengder” flere steder, og at det i Børgefjell er myteflokker på flere hundre individer. Sædgåsa finnes det enda mer av. Nå er altså dverggåsa borte og sædgåsa meget sjelden.

Årsakene til denne dramatiske nedgangen er sammensatte, men nedgangen hos både dverggås og sædgås ble innledet med den hensynsløs nedslaktingen av mytende gjess som pågikk i våre fjellområder fram til midten av 1900-tallet. Som et eksempel kan det nevnes at det ble funnet 270 nylig ihjelslåtte dverggås på et mytested rett over grensa så sent som i 1940. 

Nå får vi bare håpe at sædgåsa er på vei tilbake, observasjoner fra overvintringsområden i Danmark de siste årene kan tyde på det. I tillegg er det oppmuntrende å se at disse 15 fuglene nå lå å ventet på at snøen skulle forsvinne i Børgefjell.