Livet i fjellet

Sitter for tida å jobber mer med tekster til boka om Blåfjell/Skjækerfjella og Lierne nasjonalparker. Her går det både kvelder og netter, men så er det godt når jeg føler at jeg har skapt noe som kan bli stående. Deler forslaget til åpningstekst til kapitlet om "Livet i fjellet" her på bloggen og håper å få en kommentar. Legger også ved et par bilder som ikke får plass.

Det er en sterk livskraft som ligger under isen, i vinden og på steinene. Det er ikke bare liv i fjellet, det er som om selve fjellet lever, det pulserer med årstidene. Det er vår, sommer, høst og vinter, rolige tider og aktive tider. Generasjoner som kom, bygde og dro. På vinteren kan det føles tomt, stille og ensomt, som en ørken av snø og is. Det er da man går der og lengter til det våkner igjen.

Også en dag dannes ei brun rand langs landet, og det ringer i små sølvbjeller inne i det tette krattet nede ved vannkanten. - Ding, ding, ding. Lyden er så spesiell at en hver fjellvandrer må stoppe opp for å lytte. - Trrri-trrri-trri-tri-tri, fortsetter blåstrupen som kanskje gir deg et varsel. For plutselig kan du oppleve at det vrimler med smågnagere, rovfugl og rype, slik ingen har opplevd det de siste årene. På en slik dag er det lett å skjønne at noen tilba dette og følte seg liten i de mange miraklene som  åpenbarte seg. Fjellet er et sted der man fort begynner å undre seg, der man virkelig blir interessert i det som skjer og der det hos de fleste oppstår beundring for det man står ovenfor. Hvor kommer alt dette livet fra? Og når man står der på en helsvart jaktdag spør man like fort: Hvor ble det av? Nå er man nær det virkelig store mysteriet. Og det eneste du kan si sikkert er at det en dag kommer en ny vår.