Gummistrikk og vår

En måltrost har nettopp gitt oss tårer i øynene, det er vårkveld i skogen. Rart hvordan naturen mange ganger snakker til oss. For den gjør jo det, som da en kompis nylig fortalte at en ørn fløy så lavt over han: - Akkurat i det jeg tenkte på om jeg skulle slutte i jobben. - Hva betyr det egentlig? - Ikke at jeg er religiøs eller noe altså, legger han til.

Vi ser det vi vil se. Det vi søker, det søker oss. I naturen, i livet og selv i drømmene. 

I påska avsluttet vi ei flott bok om minner og ord, om bøker og erindring. Vi leser ofte sammen Alette og jeg, da er vi virkelig tvunget til å være på samme side i boka. Noe som vi vet er viktig, for å ha ting felles. 

Plutselig våkner hun ei natt og forteller om en drøm: - Jeg så en slitt gummistrikk rundt ei matpakke, sier hun i halvørska, og legger til: - En stemme sa meg at denne gamle gummistrikken var ordene, men at vi måtte passe på at de slitte strikkene ikke ødela for det fine innholdet. - For en utrolig fin drøm, sier jeg opprømt.

Evolusjon, skapelse, utvikling, intuisjon, tro, overtro, frelse, fred, nåde, humanisme, god eller gud. Hva lugger og hva er bra for deg? Hvilken gummistrikk ødelegger innholdet i matpakka? Og hvorfor?

Overtro er noe vi må kutte ut sier vitenskap og en rekke forskere. Alt har en forklaring, men jeg har tenkt og tenkt på disse turene mine. De har satt seg et sted inn i meg. Ubeskrivelig, men følbart. 

Lydene av bekken, isen som sprekker opp, lukta av våt jord har gjort noe med meg, det er sikkert. Så her går jeg igjen på en sti i vårnatta i Namdalen og jeg føler på mirakler. 

Tenker på at vitenskapen nå har bevist at vi har med oss våre partnere i blodet, at omgivelsene virkelig påvirker oss, og at vi bærer våre traumer, ikke bare gjennom dette livet, men inn i genene til de neste generasjonene av mennesker. 

Det at vi nå går her fredfylt og lytter på fuglesangen er noe vi tar med oss inn i en langt større helhet enn dette øyeblikket. For meg er det forunderlig langt over overtro, og bevisstheten rundt denne helheten er bevis nok for meg. Livet er et mirakel, ufattelig stort, ikke små forklarlige deler. 

Når skal vi forstå det, at når vi ødelegger naturen - så ødelegger vi oss selv. Når vi er dårlige mennesker, som hater, mistror, misunner og skader - så skader vi oss selv. Det hjelper sikkert ikke med ord, men "evolusjonen" vil kanskje lære oss det en gang i framtida?

Bygdeborgen

Indre-Fjærangen i Nærøy er et av de mest avsidesliggende områder i vår nærhet. Til tross for noen få skogsbilveier, er dette et område uten store tekniske inngrep. Her inne er det virkelig lite folk, her finnes en fred som bare naturen kan gi, samt en mystisk bygdeborg og andre hemmeligheter fra forhistorisk tid.

Vi starter vandringen innover (for oss) ukjente skoger og fjell, på jakt etter borgen, men først og fremst for å oppleve et lite eventyr. Interessen  for natur, fugler, foto og arkeologi gjør turen innover i dette området utrolig spennende.

Vi vet nesten ikke hvor vi skal hvile øynene: På steiner i grøftekanten, på svarttrosten i tretoppen, på gamle svaberg eller andre fotomotiver. Turen blir alltid lett nå vi har mye å se på og snakke om.

Hvorfor ligger denne borgen her inne i ødemarka? Og hvor bodde alle de som hørte til dette området, som brukte ressurser på å lage seg en festning mot inntrengere?

Ser man på kartet kan man se at fjorden Fjærangen har direkte passasje ut mot Folda og storhavet. Her var det en gang mattilgang nok til å livberge mange flokker mennesker. Før svartedauen herjet her var det nok stor bosetning i dette området innerst i Fjærangen, og mot det som i dag er  Salsvatnet, Europas nest dypeste innsjø. Her var det ly, vern og mat.

Store steiner har blitt flyttet på og det har nok tatt lang tid å lage det vi finner. Det er slik ei merkelig følelse å stå her i et forhistorisk område med murer, midt i ødemarka.

Prøver tatt av brent kull under muren viser at den kan ha vært så gammel som fra 800 f.kr. Her bodde nok et naturfolk i mange hundre år.

Kjemphaugen ligger opp til venstre på dette bildet, og har bratte fjellvegger ned mot tre sider. På det eneste stedet det er mulig å ta seg opp er det bygd to parallelle steinmurer. Beskyttelse mot røvere som prøvde å trenge inn i området? Eller en post for å kreve tollpenger og sikkerhet?

Bak i bildet skimter du Salsvatnet, det tok oss 15 minutter å gå dit, for 1000 år siden var nok avstanden mellom fjord og vann mye kortere.

Det er godt å sette seg ned, kikke på noen fugler og la tankene vandre. En flokk grankorsnebb passerer, en grønnfink har satt seg ned i et løvtre som har kledd seg for våren.

Spørsmålet kommer igjen: Hvor kom de fra de som bygde dette? De bodde nok i nærheten. Vi begynner å se oss rundt.

Området nedenfor borgen, som i dag kalles Fjærdangsetra, har garantert vært boplass. Det vises i landskapet, vi ser det, på steiner, gamle stokker og former. Setter du deg ned her kan du kjenne de gamle menneskene, livet og historien spille på sjelens strenger.  Hele dette området har et sus over seg som vi sjelden har kjent maken til.

I hver en bekk ligger rester fra havet, nå hviler de her dypt inne i skogen. Vi kan bare drømme om hvordan strendene strakk seg rundt i dette flate området,hvor vakkert det må ha vært - og er!

Ser vi for oss et høyere havnivå så er det ikke vanskelig å forstå at man her har funnet eldgamle dragsystemer for båter, samt rester av en båt datert til vikingtida. Det er også funnet spydspisser og slipestein her. På vår tur finner vi også et stykke rød skifer, en sjelden steintype som ble brukt som redskapsemne i Trøndelag.

Til tross for dette er det aldri foretatt arkeologiske utgravninger her. Kanskje kan båtfunnet føre til at noe skjer i løpet av den nærmeste tida. Det hadde i hvertfall vært utrolig spennende.

Alette Sandvik og Kjartan Trana

Windfieldhula

I helga besøkte vi enda en hule her oppe i Namdalens nært folketomme ødemarker. Hulefasinasjonen har utviklet seg til å bli enda en spennende grunn til å komme seg ut på tur, uansett vær. En annen tid - og et helt annet samfunn - var rammene rundt livet til menneskene som levde i huler. Kanskje forstår vi mer av det med våre intuitive følelser enn vårt bevisste intellekt? Det gir i hvertfall en rar gjenklang i kroppen hver gang vi entrer en ny hule.

Windfieldhula eller Wingfieldhula som den også kalles noen steder, ligger på Salsnes i Fosnes kommune. Eventyret ligger og venter på oss bare en kort biltur (30 min) fra Namsos sentrum. Hula hadde vi lagt merke til fra bilveien etter et besøk i det langt mindre Hallarholet på Lund. Vi søkte litt på nettet og fant ut at det hørte et sagn til denne Windfieldhula. Dette ble skrevet ned i en lagsavis for Ungdomslaget Frammover i 1913. 

I korte trekk går sagnet ut på at en stormann fra Ytre Namdal ved navn Torsten var lyst fredløs av Harald Hardråde, og hadde søkt tilflukt i hula sammen med kona og hunden Trofast. De bodde oppe i fjellet i to år, og fikk god kontakt med bygdefolket på Salsnes. Ei natt hørte man buldring fra fjellet, og da folket fra bygda kom opp til hula for å se, var hele taket rast ned over det området Torstein hadde ryddet i bunnen av hula. De to fredløse ble aldri funnet.

Hula ligger i fjellet Galten og vi svinger inn den eneste naturlige veien som ligger i nærheten. Ved den innerste bebodde gården stopper vi og spør om å få parkere bilen her for noen timer. Vi blir møtt av en meget trivelig grunneier som sier at det kan vi selvsagt. Han kan også fortelle at navnet på hula kommer fra en engelskmann som skal ha vært der og undersøkt den en gang. 

Det sies at det var engelskmennene som oppdaget naturen i Norge, og det gjelder tydeligvis hulene også.

Vi legger i veg med huleåpningen høyt der oppe i fjellsiden i sikte. Værmeldingen for dagen stemte irriterende bra: Øsende regnvær og sidelengs vind. Hulehunden Baffin var mer enn klar for en tur etter å ha vært på årsmøte i Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag dagen før. Kjempehunden river båndet i to, løper tulling noen runder rundt oss før vi får kontakt med ham igjen. Du snakker om iver, nesten like glad som oss to den hunden.

Når vi etter en fin og lettgått vandring kommer frem til huleåpningen er det nesten så vi ikke enser den flotte utsikten utover havet og Salsnes. Akkurat nå er det mer spennende hva som befinner seg inne i de mørke salene til Windfieldhula. Huleåpningen ligger under et overheng i fjellet, oppe i en trang dal. Det er tydelig at det har gått et stort ras her. For oss ser det ut som om hele fjellsiden har sluppet de ytterste lagene.

I åpningen er det en stor ur som brer seg både innover og utenfor hula. Undergrunnen er ujevn og steinete, men når vi kommer langt nok inn kan vi se deler av hulegulvet under, det er av sand og jord. Det er ca. 20-30 meter opp til taket av hula og den er ca. 150 meter lang. Dette gir en veldig romfølelse.

Etter å ha tatt en kaffe og kjent litt på stemningen begynner vi å ta oss lenger innover i fjellet. Ned i mellom noen steiner finner vi en tråd, så gammel at den smuldrer når vi tar i den. Vi følger denne tråden og kommer lenger og lenger inn i hulens dyp under bakken. Noen steder blir gangen så trang at det ikke er mulig å snu seg. 

Vi (les: Kjartan) kommer til en trang passasje hvor tråden som ligger på bakken har forsvunnet under steiner som har rast ned fra taket. Det er mulig å gå videre, men ikke så kort tid etter jul. Det er også et spørsmål om det er lurt å gå videre innover i hulegangen her som berget er så løst. Mens vi står her løsner en ny stein fra veggen og gir oss en litt guffen følelse av fare.

Endelig klatrer vi oss ut fra de trange passasjene igjen, og plutselig kommer det med en litt skremt stemme fra Kjartan: - "Det står en person der oppe og ser på oss"! Et lite øyeblikk går det kaldt nedover ryggen, er det Torsten som har kommet fram igjen? Det viser seg selvfølgelig å være en merkelig steinformasjon, men gir litt ekstra krydder til turen.

Vi finner dessuten et bein som er på størrelse med lårbenet til en liten elg – eller kanskje menneske hvis vi skal gjøre historien ekstra spennende.

Det er tydelig at det har vært flere eventyrlystne her i hula, men den har heldigvis ikke blitt så nedskriblet på veggene i nyere tid som Harbakshula i Åfjord. Vi finner treplanker med signaturer som tidligere huleforskere visstnok skal ha lagt igjen. Dessverre ser det ikke ut til å være noen andre ting på veggen, selv om vi ikke kan være sikker. Det vil ta ukesvis å undersøke hver krik og krok av denne enorme hula.

En liten eske med Toffin, med den innbydende prisen 3 kr vitner om at det kanskje begynner å bli noen år siden forrige pulje med huleentusiaster besøkte stedet.

Hvorfor dras vi mot hulene? Kanskje fordi vi som mennesker kommer fra disse tilfluktsrommene i fjellet. Våre første hjem, som sier noe om en tid da vi hadde et helt annet forhold til naturen. Drømmen er så klart å finne en hule som ingen har vært i siden mennesker bodde der for mange tusen år siden. Kanskje også med uoppdagede malerier. Forskerne sier at det fortsatt kan finnes slike huler i Midt-Norge, det er litt av et eventyr!

Har du et tips om en hule vi kan utforske eller en sprekk i fjellet som ser spennende ut. Gi oss beskjed da vel. Hilsen Alette Sandvik og Kjartan Trana.

Harbakhula

Det er ikke alltid like lett i våre hektiske liv å velge riktig mellom det som haster og det som virkelig er viktig.  Det er alt for lett å hele tiden velge ut i fra hva som haster mest; å svare på e-post, å sende den meldingen, å gjøre ferdig en rapport, å reparere noe i hjemmet. Vi er skrudd sammen slik at vi MÅ adlyde det som haster først, men er det nødvendigvis dette som er det viktigste? NEI!

Det som er viktigere enn noen gang er å gå turer, være i ro, se skyene gli forbi, ha rolige samtaler med venner,  ta seg tid til å puste inn – og puste ut, bare kjenne at man lever. Dersom man bare gjør det man MÅ og ikke det som er viktig, så skjer det ikke noe på kort sikt. Likevel vil det sakte, men sikkert, litt etter litt, skje noe med livet. Det vil miste sin glans, bli trist, eller forunderlig meningsløst.

Det hjelper å sette av plass i livet til det man virkelig har lyst til. Et godt alternativ til å stadig kjøpe seg nye ting, for å tilfredsstille et indre jag, det er å leve i øyeblikket - gjør gode ting. Det er viktig når samfunnet gjør inngrep i alt som gir oss ro, fra kystfjell til søndager.

Vi tok oss en slik pause her om dagen, da vi skulle holde foredrag i Åfjord.  Vi la inn en huletur på planen, da vi først var i dette spennende området. Harbakhula er imponerende stor både på avstand i inni.

 

Hula er grei å komme seg opp til, enkel å ta seg inn i og hele 130 meter lang. Du trenger altså lommelykt i de innerste rommene, men til gjengjeld får du litt av en følelse når du står der og lyser 40 meter opp i taket. Med et kjenner du en liten samhørighet med alle de som tok seg inn hit gjennom mange tusen år, kanskje til og med før siste istid? Ja, hvem vet hva denne hulen har rommet i tiden?

Det vi alle vet er at det moderne samfunnets stillesitting har skapt et treningsbehov, samtidig som overdrevne ytre påvirkninger har vekket et meditasjonsbehov i sinnene våre. Litt hverdagsmeditasjon kan man på en god måte få ute i naturen, ved et slikt lite hule-eventyr.

Legg igjen mobilen hjemme, nye undersøkelser viser at vi ser på telefonen gjennomsnittlig hvert sjette minutt! Det er jo ikke såååå lenge siden vi klarte oss med fasttelefon, og i de tider var det nok litt mindre uro. Hvordan var det da for 2000 år siden, da noen bygde denne muren inne i Harbakhula?

Den ble nok bygd for beskyttelse. Vi bør nok også av og til beskytte oss mot det utrettelige maset fra det ”moderne samfunnet”. Det betyr å kutte ut alle inngrodde vaner som ikke er gode for oss, som å skru på radio, tv, pc og mobil - ute å tenke over det. Det er mye fint å se på tv og høre på radio, men å ha på støy bare for å overdøve den indre støyen vil bare gjøre det verre.

Hvis vi ikke tar oss disse pausene så forsvinner gleden i oss mennesker og i verste fall gjør det oss syke. Det er ikke dumt å gjøre en og annen dag om til et lite eventyr. Vårt besøk i Harbakhula ble nettopp det.

 

Takk til alle i Sørdalen i Åfjord som tok godt i mot oss, ikke minst Arne som lånte oss gamma si!

Alette Sandvik og Kjartan Trana - Januar 2015