tirsdag 24. mars 2015

Windfieldhula

I helga besøkte vi enda en hule her oppe i Namdalens nært folketomme ødemarker. Hulefasinasjonen har utviklet seg til å bli enda en spennende grunn til å komme seg ut på tur, uansett vær. En annen tid - og et helt annet samfunn - var rammene rundt livet til menneskene som levde i huler. Kanskje forstår vi mer av det med våre intuitive følelser enn vårt bevisste intellekt? Det gir i hvertfall en rar gjenklang i kroppen hver gang vi entrer en ny hule.


Windfieldhula eller Wingfieldhula som den også kalles noen steder, ligger på Salsnes i Fosnes kommune. Eventyret ligger og venter på oss bare en kort biltur (30 min) fra Namsos sentrum. Hula hadde vi lagt merke til fra bilveien etter et besøk i det langt mindre Hallarholet på Lund. Vi søkte litt på nettet og fant ut at det hørte et sagn til denne Windfieldhula. Dette ble skrevet ned i en lagsavis for Ungdomslaget Frammover i 1913. 

I korte trekk går sagnet ut på at en stormann fra Ytre Namdal ved navn Torsten var lyst fredløs av Harald Hardråde, og hadde søkt tilflukt i hula sammen med kona og hunden Trofast. De bodde oppe i fjellet i to år, og fikk god kontakt med bygdefolket på Salsnes. Ei natt hørte man buldring fra fjellet, og da folket fra bygda kom opp til hula for å se, var hele taket rast ned over det området Torstein hadde ryddet i bunnen av hula. De to fredløse ble aldri funnet.



Hula ligger i fjellet Galten og vi svinger inn den eneste naturlige veien som ligger i nærheten. Ved den innerste bebodde gården stopper vi og spør om å få parkere bilen her for noen timer. Vi blir møtt av en meget trivelig grunneier som sier at det kan vi selvsagt. Han kan også fortelle at navnet på hula kommer fra en engelskmann som skal ha vært der og undersøkt den en gang. 
Det sies at det var engelskmennene som oppdaget naturen i Norge, og det gjelder tydeligvis hulene også.


Vi legger i veg med huleåpningen høyt der oppe i fjellsiden i sikte. Værmeldingen for dagen stemte irriterende bra: Øsende regnvær og sidelengs vind. Hulehunden Baffin var mer enn klar for en tur etter å ha vært på årsmøte i Naturvernforbundet i Nord-Trøndelag dagen før. Kjempehunden river båndet i to, løper tulling noen runder rundt oss før vi får kontakt med ham igjen. Du snakker om iver, nesten like glad som oss to den hunden.
Når vi etter en fin og lettgått vandring kommer frem til huleåpningen er det nesten så vi ikke enser den flotte utsikten utover havet og Salsnes. Akkurat nå er det mer spennende hva som befinner seg inne i de mørke salene til Windfieldhula. Huleåpningen ligger under et overheng i fjellet, oppe i en trang dal. Det er tydelig at det har gått et stort ras her. For oss ser det ut som om hele fjellsiden har sluppet de ytterste lagene.

I åpningen er det en stor ur som brer seg både innover og utenfor hula. Undergrunnen er ujevn og steinete, men når vi kommer langt nok inn kan vi se deler av hulegulvet under, det er av sand og jord. Det er ca. 20-30 meter opp til taket av hula og den er ca. 150 meter lang. Dette gir en veldig romfølelse.


Etter å ha tatt en kaffe og kjent litt på stemningen begynner vi å ta oss lenger innover i fjellet. Ned i mellom noen steiner finner vi en tråd, så gammel at den smuldrer når vi tar i den. Vi følger denne tråden og kommer lenger og lenger inn i hulens dyp under bakken. Noen steder blir gangen så trang at det ikke er mulig å snu seg. 


Vi (les: Kjartan) kommer til en trang passasje hvor tråden som ligger på bakken har forsvunnet under steiner som har rast ned fra taket. Det er mulig å gå videre, men ikke så kort tid etter jul. Det er også et spørsmål om det er lurt å gå videre innover i hulegangen her som berget er så løst. Mens vi står her løsner en ny stein fra veggen og gir oss en litt guffen følelse av fare.


Endelig klatrer vi oss ut fra de trange passasjene igjen, og plutselig kommer det med en litt skremt stemme fra Kjartan: - "Det står en person der oppe og ser på oss"! Et lite øyeblikk går det kaldt nedover ryggen, er det Torsten som har kommet fram igjen? Det viser seg selvfølgelig å være en merkelig steinformasjon, men gir litt ekstra krydder til turen.


Vi finner dessuten et bein som er på størrelse med lårbenet til en liten elg – eller kanskje menneske hvis vi skal gjøre historien ekstra spennende.


Det er tydelig at det har vært flere eventyrlystne her i hula, men den har heldigvis ikke blitt så nedskriblet på veggene i nyere tid som Harbakshula i Åfjord. Vi finner treplanker med signaturer som tidligere huleforskere visstnok skal ha lagt igjen. Dessverre ser det ikke ut til å være noen andre ting på veggen, selv om vi ikke kan være sikker. Det vil ta ukesvis å undersøke hver krik og krok av denne enorme hula.


En liten eske med Toffin, med den innbydende prisen 3 kr vitner om at det kanskje begynner å bli noen år siden forrige pulje med huleentusiaster besøkte stedet.


Hvorfor dras vi mot hulene? Kanskje fordi vi som mennesker kommer fra disse tilfluktsrommene i fjellet. Våre første hjem, som sier noe om en tid da vi hadde et helt annet forhold til naturen. Drømmen er så klart å finne en hule som ingen har vært i siden mennesker bodde der for mange tusen år siden. Kanskje også med uoppdagede malerier. Forskerne sier at det fortsatt kan finnes slike huler i Midt-Norge, det er litt av et eventyr!


Har du et tips om en hule vi kan utforske eller en sprekk i fjellet som ser spennende ut. Gi oss beskjed da vel. Hilsen Alette Sandvik og Kjartan Trana.

3 kommentarer:

  1. Så fint å se bilder fra mitt kjære hjem! (Ikke hulen - Salsnes, såklart). Jeg har utrolig nok kun vært der oppe tre ganger, men ikke lengre enn til innerst i åpningen. Men aldri har jeg vært der om våren!! Da raser det hele tiden, og fjellet er så sprøtt at ikke fjellklatrere vil klatre der sommers tid. Så dere er vågale... Og alt ga meg hjemlengsel :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha Ingebjørg. Morsomt å høre fra deg!

      Slett
  2. Når deg gjelder huler/hellere; Har du vært i Helevika i Osen? Det er sykt vilt. Ett unikt sted, unik utsikt og en heller som tar pusten av deg. Må i båt fra f.eks Sætervika.

    SvarSlett

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan