Iskaldt bedrag

En likhvit måne forsvinner bak skyer som driver raskt mot nord. Det knitrer i en fjellduk som er speket av rim, jeg banner lavt, den lyden trenger jeg virkelig ikke. Jeg vet at noen der hjemme banner like stygt av den hobbyen jeg har, galskapen, drivet, de opplevelsene jeg bare må ut å oppsøke. I kveld sitter jeg mellom to kampesteiner øverst i Daumannsura mellom Høylandet og Overhalla. Det er dørgende stille i den stupmørke kløfta, så stille at jeg kan høre kuldegradene sprenge i istapper som henger under meg. Det er den sjuende natta jeg har alene her. Bare kameraet og to brødskiver med leverpostei er min følgesvenn.

80 meter mot vest vet jeg at den ligger, berghylla som har dratt meg hit så mange ganger. Den store furua, de mosegrodde steinene og de store sporene etter kattepoter som så mange ganger har vært plantet i snøen ytterst mot stupkanten. Der bruker den altså å ligge gaupa, der har den full kontroll, og der drømmer jeg om å fotografere den. Det er et motiv som forfølger meg i dagdrømmer og i nattemørket her jeg sitter. Fy farao for et bilde, og for et syn det må være! Kanskje i morgen tidlig når dagslyset kommer? Bare jeg klarer å sitte stille nok i denne kulda.

2011 har vært et rart år på mange måter, det har satt spor. Jeg har søkt motivene, jeg har hatt drømmelyset, jeg har hatt uflaks, naturen har vært tom og jeg har vært rastløs, demotivert. Terje Hellesø! Tenk at så mange kunne tro på den mannen, at de beste fagtidskriftene kunne la seg lure. Mens jeg satt der å ventet på vadefuglene som ikke kom, på ørna som ikke landet og på gaupa som aldri, aldri dukket opp, så tryllet Hellesø frem det ene bildet mer fantastisk enn det forrige. Hvorfor skulle det gjøre noe med meg? Naturfoto er jo ingen konkurranse? Likevel snek faanskapen seg inn i tankene mine og ødela for opplevelsen med nesten å lykkes, ved å sitte her ute å blåfryse, mens noen der hjemme ventet. Skjønner du det Terje Hellesø? Du motiverer ikke lenger, du ødela for meg og mange andre! Du tok bort noe av gleden og spenningen!

Det er grålysning, det er tungt og trist vintervær. Gaupehylla mi er fortsatt like tom som den var forrige gang jeg satt her. Det gjør kanskje ikke så mye, det er vel ingen som ville ha trodd på bildene likevel. Jeg reiser meg opp, svelger to iskalde og tørre brødskiver, også gjør jeg meg klar for hjemturen. I varmen i stua og i lyset fra dataskjermen ser jeg at Hellesø nå i 2012 har tryllet frem nok et gaupebilde, hmmm. Klart det er fristende å dra opp Photoshop, dra frem noen uklare skogsbilder og noen stygge gaupebilder fra Familieparken. Klart det er fristende å skrive at jeg endelig, endelig klarte det!

Jeg gjorde altså ikke det, bildet mitt er bare juks, det er dessverre alt for enkelt å manipulere naturbilder, fuske frem et gaupebilde. Slike bilder er for gode til å være ekte. Skal jeg tro på dem nå så må hele historien fortelles og dokumenteres gjennom bildene. For naturfoto er ikke magi eller opplevelser i Disneyland, det er en av de mest tidkrevende øvelsene som bedrives! Og fra nå av skal jeg også dokumentere og beskrive alle mine bomturer her i Nordens mest gauperike distrikt.

Ha et godt nytt fotoår.