mandag 25. oktober 2010

Vandreduen

Det finnes historier vi bør fortelle om og om igjen, plage oss selv med gang etter gang. En av disse er historien om det som en gang var verdens mest tallrike fugl, vandreduen.

Jeg husker at jeg leste denne historien for mange år siden, og jeg husker at det gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Det vi gjorde mot vandreduen må vi aldri glemme, det er ei historie vi må lære av.


Ingen vet hvor mange vandreduer som en gang fantes i Amerika, men beskrivelsene av flokkene gir et inntrykk av mengden. Allerede på 1500-tallet skrev flere ned sine opplevelser av det de så. Kanskje ikke så rart, for vi skjønner at det gjorde inntrykk:

“Det er et slikt utrolig antall fugler, helt utenfor det du kan fantasere om. Flokkene er så tykke at de dekker himmelen helt, selv om duene flyr fort så kan det ta en halv dag før de har passert.” Dette skriver en nybygger i New York i 1637.

Etter 1820 ble det gjort flere seriøse forsøk på å beregne størrelsen på flokkene. En observatør beskrev en 385 kilometer lang flokk som må ha innehold nær tre milliarder fugler.

Den kjente ornitologen John J. Audubon kom frem til over en milliard vandreduer i en flokk han observerte rundt 1840.

Noen mener den samlede bestanden kan ha vært nær åtte milliarder fugler, mer beskjedene anslag sier tre milliarder. Uansett snakker vi om verdens klart mest tallrike fugl. Våre 500.000 kråker eller fire millioner bokfink blir en fjert i havet i sammenligning.


Vandreduene hadde en svært spesiell biologi, de var tilpasset livet i flokk. Når de slo seg ned for å hekke okkuperte de enorme skogområder. De hekket tett, opp til 100 reir i ett tre. Skogen og skogbunnen der de slo seg ned ble sterkt preget av fuglenes aktivitet. Både fugleunger og voksne fugler var en ressurs som mennesket høstet av i mange år.

Men fra 1850 til 1900 skjedde det altså noe dramatisk, mennesket utryddet verdens mest tallrike fugleart. På 50 år var hele bestanden borte. En av grunnene var ødeleggelser av skogene, men først fremst var det jakt og fangst som tok knekken på arten. Et masseslakt uten sidestykke ble satt i gang i disse årene. Den 23. juli 1870 ble 235.200 duer drept i et område i Michigan. Slik foregikk det, dag etter dag, år etter år. Duene ble solgt på markedene i de store byene, en billig og lett tilgjengelig kjøttressurs, raske penger til de store selskapene som sto bak.

Det ble aldri gjort noe skikkelig forsøk på å få fredet fuglearten. Hver gang noen forsøkte å fremme en lov som regulerte jakten kom motstanderne på banen. Argumentene var at det var så enorme mengder av disse fuglene, over så store deler av landet, at de aldri ville trenge noen form for fredning.


I 1900 var himmelen helt tom, da ble den siste ville vandreduen skutt av en 14 år gammel gutt. En gang var de flere milliarder fugler, nå var de borte. Noen hevdet at det var et mysterium, men sannheten er at det kan forklares på en enkel måte. Det kalles grådighet.

Noen få vandreduer fantes i fangenskap. Disse ble donert til Cincinnati Zoo som hadde både hann og hunn fugler frem til 1912, da den siste hannen døde. Hunnen som var igjen fikk navnet Martha, hun ble dermed den siste gjenlevende av det som en gang hadde vært klodens mest tallrike fugleart.

Vi bør tenke på vandreduene hver dag når noen sier at en art ikke kan utryddes, når noen hevder at ressursene er utømmelige, når noen påpeker at pengene og arbeidsplassene er verd mer enn advarslene.


Klokka 12.30, den 1. september i 1914 falt Martha ned fra sittepinnen.

16 kommentarer:

  1. Muy interesante este post me hace reflexionar en actos que a veces no parecen humanos da escalofríos pensar en la adaptación de las especies en el hoy por hoy.

    SvarSlett
  2. Sterk historie, takker for den!

    /Dag

    SvarSlett
  3. Bra påminnelse om hva mennesker er kapable til. Dette har skjedd flere ganger:( Hvilken art blir den neste? Kanskje villaksen der nye undersøkelser tallfester at 8 av 10 "villaks" fanget i norske områder nå egentlig er rømt oppdrettslaks...
    Svein

    SvarSlett
  4. Takk, takk for en virkelighetsfortelling jeg ikke kjente til. Det gjør virkelig inntrykk.
    G

    SvarSlett
  5. Hmm den historien hadde jeg ikke hør om før. Men den overasker meg ikke. Har lest litt om ishavsfangsten siste par-tre hundre år, og det er klare likheter!

    SvarSlett
  6. Hei Kjartan! En historie til ettertanke... Har ikke hørt den før, men på en måte har man jo hørt starten på den mange ganger, får bare håpe vi slipper å høre slutten så mange ganger. Skremmende mange tallrike arter som i dag er redusert til en knapt levedyktig bestand. Geirfuglen er et annet eksempel på en tallrik art som raskt ble utrydda.

    Øyvind

    SvarSlett
  7. Hej !
    Har inte heller hört detta förut så jag tackar för lektionen och den fina texten och bilderna som passar därtill. En sorglig historia dock som manar till eftertanke....

    SvarSlett
  8. Trist lesning dette her! Tankene går mot rypa..

    Knut Børge

    SvarSlett
  9. Når jeg leste dette tenkte jeg nok det samme som deg Knut Børge. For en del år siden kunne vi lese i jaktbladene at jakt hadde liten betydning for bestanden av rype, samtidig som Norske Rypejegere dro ut og skjøt hundrevis av dem i enkelte områder. Jeg er selv jeger og ingen jaktmotstander , men når det gjelder Rypa synes jeg vi har forvaltet den dårlig.Til Kjartan, sterk historie til ettertanke. Øyvind Bjerkeseth

    SvarSlett
  10. Overraskende at mange ikke har hørt historien om verdens mest tallrike fugl, som vi altså utryddet på 50 år. Det er litt av en historie, tror jeg må prøve å formidle den litt breiere frem mot 100 års markeringen.

    Kan vel være en grei sak i NRK det. Takk for tilbakemeldinger!

    SvarSlett
  11. Historien om Vandreduene var en av historiene som ble omskrevet i Vi Menn for 30-40 år siden, de hadde en serie spennende historier fra naturen og denne gjorde stort inntrykk.Du har flere ganger snakket om lastebiler som kjørte lass med døde ryper fra Lierne og de områdene. Noen ganger tror man det er løgn!! Men bilder lyver ikke og historier fra området sier oss at Rypebestanden var enorm. Derfor er jeg betenkt over hva som skjer i fjellet. Våre Nasjonalparker skulle ha vært fredet for jakt på ryper. Men kjempeflott at du kommer med slike historier. Sterkt og helt sikkert ikke den siste triste historien om vår flotte natur. Ole M

    SvarSlett
  12. Dette er en av årsakene til at jeg blir KVALM av å se bilder av jegere som poserer foran lik av dyr de har tatt livet av, feks storfugl. Direkte motbydelig !!

    SvarSlett
  13. Hei Kjarten!
    Du fortsetter å lage innlegg på bloggen din til ettertanke. Denne var en sterk sak, som absolutt bør være obligatorisk lesing for alle ekte naturintereserte. Du imponerer nok en gang!

    SvarSlett
  14. Takk skal du ha!

    Sterk og viktig historie!

    Jan-Eilert

    SvarSlett
  15. Hei kjartan fin blogg du har,vil gjerne legga meg til lissta di.Er bosatt ved orre i rogaland.Hilsen lomeland

    SvarSlett

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan