Fjellskogen

Svakt suser vinden gjennom bjørkelauvet, duftene fra denne skogen sprer seg ut i lufta og blander seg med lyden av en rødstjert som synger på siste verset denne sommeren. Kveldssola gir trestammene en uvirkelig, varm farge. Tenk å få komme hit, bryte noen tørrkvister, plukke litt never og fylle svartkjelen med vann fra den vesle bekken. Her har rødstjerten sikkert reiret sitt i ei gammel bjørk, her har haren i hvert fall lagt igjen sine runde kuler og elgen en hel haug av sine avlange ”drops”.

Her det godt å være for de fleste av oss, uansett hvilken tid på året man søker hit. Her kjenner jeg fort at jeg finner skogens ro i kveld.

Såre føtter sukker av velbehag når de svarte fjellskoene endelig blir dratt av og kroppsdelene skjønner at dagen er over. Nå er det hendene som skal få jobbe litt med å holde myggen på avstand de nærmeste timene.

Så er det bare å sette seg ned å føle på den stemninga som omgir meg, hvert sted jeg besøker har noe eget ved seg. Det er bare å ta seg tid til kjenne litt på det. I den mørkeste bekkedalen kan jeg finne et sted å sove, men i bjørkelia lengre opp var det uro og ubehag som kom snikende inn i kroppen. Rødstjerten blir plutselig stille, nå er det bare den monotone lyden av et gnissende tre som vaier svakt i fjellvinden.

Jeg påstår at du ikke har vært nok ute dersom du er en av de som mener at skog er skog. At naturen ikke har en egenverdi, men først blir til nytte når den kan hugges eller meisles, og skape penger og arbeidsplasser for oss. Fjellskogen! Den som både gir meg ly, varme og drikke denne kvelden. Nei, selv har jeg mer sans for de som sier at hver stein og hvert tre har sjel, at naturen rundt oss henger sammen med det vi er, det vi føler og til slutt blir.

Det er gode tanker å ta med seg inn i teltet og ned i soveposen når jeg ligger her i en skog som myndighetene har garantert livets rett for all framtid. Men den mygga som snek seg inn sammen med meg; den er uten framtid, det garanterer jeg!