Åhhh for en dag!

I går besøkte jeg Terje Sylte og hans utrolige mårskjul like utenfor Molde. Jeg må nesten bruke noen ord og litt tid på å fortelle dere om en helt utrolig dag, en dag da jeg tok sjeldent mange brukbare bilder.

Selv har jeg sett mår en gang, og da bare som en mørk, nærmest åndeaktig skygge i skogen. Dermed var det med stor spenning i kroppen jeg gikk de få meterene opp mot landets første "utleie" mårskjul. Terje hvisket at jeg måtte være stille, "for måren den er ofte ute når jeg går opp her". Hmmm, selv må jeg si at jeg var litt skeptisk, for så enkelt kunne det vel ikke være. Måren, det sagnomsuste dyret som det kreves årevis av erfaring, luktfjerning og 1000 tips fra en skogakar bare for å fange. Nei, jeg hadde fortsatt tvil.

Men i det jeg hadde satt kameraet på plass, før vi hadde fått igjen døra, sto den der i ura. For første gang så jeg virkelig inn i øynene på en mår - i flere sekunder.

Terjes skjul ligger like ved en yngleplass for måren, vi kunne se tispa pile opp mot hiet samtidig med at flere skygger stakk i samme retning. Det var ungene! Nå gikk mårmannen Sylte ut med honningblandingen og startet med å legge ut dette foret flere strategiske plasser i ura. Mens han gjordet dette plystret han på en av de vakreste melodiene jeg noen gang har hørt. Det var en blanding av "Broen over Kwai" og noen smattende innpust som fjellene korsatte med et fantastisk ekko. Plystringa har han brukt for å fortelle måren at maten er servert, og det virker! Resten av dagen går over i historien som en uvirkelig opplevelse.

Ja, det tok litt tid før måren kom tilbake, men vi hadde faktisk åtte mårbesøk i løpet av de få timene vi satt på stedet. Flere ganger var Terje ute og smurte på ekstra honningblanding, og mårtispa var noen ganger så nært at jeg fikk problemere med å ta bilder, den brøt nærgrensa på objektivet!

Dette er nok noe mange ikke hadde trodd var mulig. At det skulle finnes en sjanse til å drive utleie av fotoskjul for mår. Gamle fangstmenn ville ha ledd slik at de hadde frøst snus og kaffegrut i ansiktet på deg om du hadde fantasert om noe slikt for noen år siden. Håper mange ivrige naturfotografer nå skjønner sin besøkelsestid og at de får oppleve dette eventyret.

Som et punktum på dagen tok Terje meg med til en av sine tamme rever. Den kjente igjen bilen hans da vi kom kjørende, og med nye plystretoner i solnedgangen ble det satt et solid punktum for en fantastisk dag.

Takk Terje!

Måker, måker...

Hadde en flott tur til Flatanger en kveld i denne uka også. Som du ser har Ole Martins måker blitt virkelig veldresserte. Har derfor benyttet muligheten og prøvd å knipse noen måkebilder som skiller seg litt ut fra ting jeg har tatt og sett tidligere, men det er ikke enkelt. Her er et lite knippe fra den kvelden. Hører gjerne om du liker noe av dette.

Bildene over er tatt i kreative øyeblikk da jeg egentlig mangler de virkelig klassiske motivene. Dette er morsom fotografering som selvfølgelig kan gi bilder som folk (og da spesielt andre fotografer) stopper opp ved. Likevel må jeg igjen si til meg selv at dette er noe jeg driver med i mangel av de virkelig store situasjonene.

Som naturfotograf jakter jeg for det meste på øyeblikkene der det finnes en mulighet til å vise fugler eller dyr i adferd, i godt lys og med en teknisk fulltreff. Det skjer ikke så ofte og i mangel av dette er det selvfølgelig flott å kunne være litt "kunstner". Bildet over er det nærmeste jeg kom noe som jeg liker veldig, veldig godt den kvelden.

Ps! Alle bildene er klikkbare og finnes i større versjoner om du tar deg tid til å klikke.

Jerpe med kylling

Historien bak et slikt bilde av jerpa er slett ikke bare enkel og grei. Det handler om forsiktighet, respekt for naturen, sterk interesse og tålmodighet. Det startet tidlig i vår da en naturfotgraf i NRK - Ut i naturen ringte og fortalte om sitt nye filmprosjekt. Vi har jobbet en del sammen og han ba meg om å holde øyne og ører åpne, han trengte film fra et jerpereir. En dag her i juni slang tilfeldigvis en kompis av meg på Steinkjer, Bjørn Oddvar Landsem, ut at han viste av et jerpereir. Dermed var prosjektet i gang.

Kamuflasje ble satt opp, NRKs naturfotograf kom med fly opp til Trøndelag, lå der i noen døgn. Han fikk unike bilder av jerpa som gikk av reiret, beitet og kom tilbake å la seg på reiret igjen. Det skjedde noen minutter hver kveld. Ellers var det stille, hun lå der på reiret i regn og sol. Dagene gikk uten tegn til klekking, og funn av et ødelagt jerpeegg i skogen i nærheten fikk oss til å mistenke at vi her hadde med en omlegging av egg å gjøre. Dermed ville det ta tid å få film av jerpemor med ungene. Filmfotografen reiste tilbake, men Bjørn Oddvar fortsatte å følge med minst to ganger om dagen. Jeg var også innom å kikket på fuglen.

Og så denne uka, etter mer enn 14 dager, kom det telefon med hviskede stemme om at noe var i ferd med å skje. Fuglen var urolig og rugget på reiret, kikket ned og snart hørtes piping. Bjørn Oddvar hadde lånt videokamera, og vi rigget opp Nikon D300 med lange linser. Vi fikk bildene, jerpa fikk ut ungene, og jerpefamilien reiste uforstyrret fra reiret etter ett døgn og to timer. Dette er nok ei opplevelse få har fått med seg tidligere, og dermed også noen unike bilder.

Rødstrupe

Rødstrupen er for de fleste av oss en kjent og kjær fugl. Den finnes i mange land og bestandsestimatet ligger på godt over 200 millioner fugler, kanskje er det ikke så rart at det finnes mange myter og historier om denne arten. Dette er en av fuglene som i stadig større grad overvintrer her i Trøndelag, og som kan slå till med en vakker trille selv midt på vinteren.

I norrønmytologi var rødstrupen kjent som tordenguden Thors følgesvenn, den skulle av en eller annen grunn varsle storm og uvær. For meg er den mer en trivelig godværsfugl, blant de siste som slår sine triller ut i vårnatten og ofte først opp av alle skogens fugler. Hos oss går den derfor også under navnet “tiurklokka”. det heter seg at det er den som vekker storfuglen og setter i gang spillet på våren. 

Rødstrupen ble av og til tildelt overnaturlige egenskaper. Det fortelles at når rødstrupen fant døde mennesker i skogen, begynte den straks å dekke over dem. En annen legende sier at rødstrupen en gang var helt brun, men at den fløy til Jesus som hang på korset og sang inn i hans øre for å dempe smertene. Blodet fra sårene farget brystet rødt og alle rødstruper har etter dette hatt med seg rødfargen. Rødstrupe og blodrødt finner jeg forøvrig litt misvisende, fuglen har vel mer en oransje farge på brystet. 

Fuglen på bildet har hatt reir like ved hytta vår i tre år nå. Den har hatt tilhold i området med denne mosen hvert av disse årene. Denne skogbunnen gir nok god kamuflasje. 

Tillater meg reirbildet da fuglene har blitt meget vant med at vi oppholder oss i nærheten og har valgt å komme tilbake. I mange land lages det faktisk fuglekasser som settes på jorda til denne fuglen. Mulig jeg skal gjøre et forsøk på det i hagen på hytta. Nytt bilde følger i juni neste år.