Små diamanter

Den har et vakkert og beskrivende navn soldoggen. Selv etter varme sensommerdager står den der og reflekter kveldssola i det som ligner på doggdråper. Det er som om 10.000 vis av små diamanter sitter fast på planten, men det er en farlig skjønnhet som står der i myra.


For det er altså ikke dogg som henger der og lokker tørste insekter til seg, det er et seigt, slimete sukkervann. Soldoggen er kjøttetende og dråpene har en høyst nyttig funksjon. De kleber matnyttig "vilt" fast i fella. Ettersom planten vokser på næringsfattige myrer så trenger den næringsstoff fra insektene den fanger. Nok en utrolig tilpassning å undre seg over i naturen vår.


Vi har tre typer soldogg i Norge, den som er avbildet her heter smalsoldogg. Den finner du ofte i utkanten av små tjønner, pytter og våte hull i myra.


Når en flue er fanget i slimet, og sparker for å komme løs, starter den selv fangstprosessen. Insektet gir stimuli til planten som etterhvert bøyer hele bladet omkring fangsten og skiller ut stoffene som løser opp kjøttet. Vi skal vel være glad for at disse plantene er små.


Bildene er tatt både i ekte kveldssol og i studio med mørk bakgrunn, det er også brukt multieksponeringer i kameraet.

Ny bok

I starten av november kommer det en ny bok som jeg har vært medforfatter av. Denne gang er det ikke natur og foto som står i fokus, men krigshistorien i Trøndelag. Likevel har det også denne gangen vært viktig å ha litt fotokunnskap så jeg tar med litt om boka her på bloggen.


Det aller første slaget mellom de allierte og tyskerne sto nettopp her i mine hjemtrakter, boka gir deg bakgrunnen for at det ble slik. Slagmark Trøndelag forteller den nokså ukjente og svært dramatiske historien rundt slaget og tilbaketrekningen, og den lar for første gang begge parter slippe til med sine versjoner.

En av hovedkildene på den tyske siden er Arthur von Casimir, bombepilot og leder av kampgruppe 100. Han var 97 år da jeg fotograferte han ved minnesteinen over britene som falt ved Namsos.


von Casimir døde kort tid etter at han besøkte Namsos i 2005. Bildene jeg tok den gangen er historie, slik alle bilder er når utløserknappen trykkes ned.

John Gritten som ble senket av tyskerne under tilbaketrekningen skriver i boka:

"Morfin – for Guds skyld gi meg morfin», ba han. Roberts hadde som hobby å danse ballroomdanser med sin kone i Pompey. Nå var føttene bare trevlet kjøtt og sener. Det var første gang jeg så en mann lemlestet."

Paul-Werner Hozzel som slapp den dødbringende bombelasten skriver:

"Alt vi hadde mistet var to fly med mannskap. Vi fløy i lav høyde over bølgene inn mot Namsos. På en eller annen måte oppsto det en gledesfølelse. Da jeg presset inn knappen på radiotelefonen, kunne jeg høre mine menn synge av full hals den tyske marinens sang: «Wir sind Kameraden auf See»."


I 2005 forsøkte bombepiloten von Casimir så godt han kunne å forklare:

«Dere må da forstå at dette var krig, det sto om livene våre hver eneste dag. Vi gjorde det vi måtte! Jeg tenkte jo ikke på hvor hardt det gikk utover sivilbefolkningen når vi bombet Namsos. Det var noe som måtte gjøres. Vi gjorde vår plikt, akkurat som engelskmennene og franskmennene som døde under kampene her.»

Krigens språk kan det være vanskelig å forstå i fredstid. Er du interessert i boka så får du følge med her utover i november.

Elvenes dronning

Et bilde fra et møte med Namsen i dag. Elva her i Namdalen er et stort eventyr for en naturfotograf, nye motiver dukker opp på hvert besøk langs elvebredden.


Ha ei god fotohelg!

Høstnatt

Bildet fra en tur i Otterøyfjella i helga. Vi har så langt hatt et fantastisk høstvær i Trøndelag, milde vinder og fortsatt fine farger i lauvet som klamrer seg fast.


Bildet er tatt med ei lukkertid på 25 sekunder. I nedkant har jeg brukt hånda i bevegelse for å skjerme for det skarpeste lyset fra bålet, slik får jeg frem stjernehimmelen bedre. Dermed er nedkant av bildet kanskje eksponert i 15-18 sekunder, mens toppen altså har full lukkertid. Det er en morsom teknikk å bruke i mørket.