mandag 13. mars 2017

Fuglen som ble borte

Stillheten i Norges fjell krymper, selv nasjonalparkene er sterkt påvirket av mennesket. Det utenkelige har skjedd, rypa har havnet på rødlista. 


Det er svært betenkelig at det som skulle være friområdene for naturen har blitt lekegrind for jegere og beitemark for store flokker med dyr som skal bli kjøtt for oss. 

I et samfunn der vi eser ut og har problemer med å begrense oss på alle måter, så er altså jakt og produksjon av kjøtt viktigere enn at naturen får være i fred. Det er galskap!


Jeg er svært bekymret for noen av fugleartene i fjellet. Den nedadgående rypebestanden er virkelig en fare for verdens største falk, den utrolige jaktfalken. Jeg spør meg ofte om vi egentlig har kontroll på det som skjer? Hvor mange jaktfalk har vi?

I stedet for å skrike ut om farene så kan det av og til være lurt å se litt på historien, prøve å lære av det vi har gjort feil. I 1932 døde den siste storpræriejerpen (Tympanuchus cupido cupido) ut i USA, det er en klassisk historie om hvordan det går galt. 


Det aller meste av den amerikanske prærien ble dyrket opp på slutten av 1800-tallet. Præriejerpa var opprinnelig et svært vanlig art langs østkysten av USA, men bestanden ble presset hardt ned – og små populasjoner går ofte mot en usikker fremtid. 

I den første fasen førte oppdyrking til at leveområdene skrumpet inn, slik at bestanden sank. Samtidig ble fuglene selvfølgelig jaktet på. Storpræriejerpe var trolig den opprinnelige thanks giving middagen for mange norske nybyggere. Utbygginga av leveområder, jakt, tamkatter, hunder og alt som fører med utbygging var nok til å true artens overlevelse. I 1908 var det under 100 fugler igjen.


Den gang befant hele bestanden seg på en øy hvor de fikk være i fred, under strengt oppsyn. Dette gikk bra en liten stund til en serie tilfeldigheter førte til at bestanden kollapset. Det var både dårlige vintre og en skogbrann som tok knekken på fuglene. I 1917 var det nesten bare hanner igjen og innavl kombinert med sykdom gjorde at man i 1927 satt igjen med 13 individer. 

I 1932 ble det aller siste individet sett av en ornitolog, som nesten kjørte over fuglen i forfjamselse.
Historien viser at når en art gradvis blir fratatt sine leveområder, og samtidig blir beskattet gjennom jakt, så kan det fort gå galt. Det er i grunnen noe å tenke på for oss alle.

1 kommentar:

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan