onsdag 31. august 2016

10 netter i Byrkije - 5

Jeg våkner av en merkelig lyd, "svusj", og når jeg slår opp øynene ser jeg en mørk skygge som sklir ned langs teltduken. Det tar ikke lang tid før vi skjønner at det var en liten fugl som prøvde å lande på den helt nye toppen i landskapet ved Nobrinvatnet i Børgefjell.


Fuglene liker ofte å plassere seg høyt oppe på en stein for å holde oversikt i terrenget. Det er gjerne en som holder vakt, mens de andre spiser.


Det ser ut som om det er en del fugler, langs med vannkanten her oppe i 1000 meters høyde, så vi bestemmer oss for å ta med kikkert og fotoutstyr på en liten morgentur langs vannet. Jeg har båret med meg en Nikon D500 og den nye, "lette" 300 millimeteren gjennom Børgefjell - Nå blir det endelig bruk for den!



Mer enn 200 snøspurv, steinskvett, heipiplerker, sandlo og en fjæreplytt blir observert på en liten rusletur. Mens vi tramper fjellskoene i bakken, letter det små skyer av insekter langs vannkanten og det er nok grunnen til at alle disse fuglene har samlet seg her.


Det er fint å se at de fleste fuglene er ungfugler som har blitt født her i fjellet i år. Nå feiter de seg opp før de som små mirakler skal fly til fjerne strøk. De hule beina i vingeknoklene skal bære dem over skog, fjell, oljeinstallasjoner, vindmøller, høyblokker, veier og strømledninger. 

Fjær- og dunkledde små liv skal unngå spurvehauk og katter, på de rasteplassene arten alltid har brukt, før de når fram til sine overvintringsområder - Hvis de fortsatt finnes da? 

Det er ikke tvil om at disse små skapningene har noen utfordringer foran seg, både gamle og nye.


Klimaendringene har de siste årene fått veldig mye av skylden for tilbakegangen av arter, også blant disse fjellfuglene. Det er sikkert tøft å være liten fugl på fjellet som skal få frem unger i et klima som har blitt mer og mer ustabilt.

Det er også viktig å ha med seg i tankene at uten å ta vare på fuglenes leveområder, trekkområder og trekkruter så spiller det ingen rolle om vi klarer å ”redde klima”.  Vi må ikke glemme å ta vare på naturen!


Vi kan jo alltids håpe på at det er ”naturlige variasjon” som er årsaken til det som skjer, men det er vel et svakt og motløst håp. Endringene vi har forårsaket i naturen, og nedgangen i bestandene har gått alt for fort til det.


Vi har kanskje alle hatt et bilde på sammenbruddet som noe bråkete, støyende og definitivt. Men sammenbruddet kan også komme stille, som et fravær, som et språk hvor ordene forsvinner, inntil det en dag ikke lenger er mulig å si noe som helst.


Kanskje er det ikke det støyende vi skal se etter? Kanskje er det nærmest usynlig for det blotte øyet, tomt og stille, det vi skal frykte mest.


Plutselig står vi foran noe som får oss til å stoppe opp helt. Det er en samling med stein som er lagt her i fjellet, det er uten tvil en grav vi står å kikker på.

Dette får oss virkelig til å sette ting i perspektiv. Hvordan er det egentlig vi lever i dag? Hvor nært naturen er egentlig mennesket? En ukjent samisk grav, helt navnløs, her i snaufjellet! Hva betyr egentlig mest? Dette mennesket som kom og gikk som trekkfugler og fjellblomster - Eller rikmannen som har palasser og marmor reist etter seg? Hvem er det vi bør takke mest?



Vi tar en natt til her ved det som skal være Guttorm Hansens gamle storfiskvann. Vi har ikke hatt napp når dagen er over, men for en utrolig fin og innholdsrik feriedag.

2 kommentarer:

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan