søndag 19. juni 2016

Hoddøya

I 1922 ble en av Europas største og vakreste spydspisser i bronse funnet på Hoddøya i Namsenfjorden. I helga dro vi tilbake til funnstedet for å se oss rundt, og prøve å forstå hvorfor et enormt spyd fra yngre bronsealder hadde havnet akkurat her.


Hoddøya er i dag fraflyttet og ligger ganske langt unna allfarvei, men rett etter krigen bodde opp mot 100 personer her. Det vesle samfunnet hadde både skole, postkontor, butikk og veg. 

Hvor lenge det har vært bebyggelse her på øya vet ingen. Det er svært få kulturminner eller funn gjort utenfor det vi nå omtaler, men bosetning på Hoddøya finnes i skriftlige kilder tilbake til 1530. Ved litt leting på dyrkamark kan man nok slå fast mer.


Det var under bygging av vegen mellom Ytre og Indre Hoddøy i 1922 at et av namdalens merkeligste arkeologiske funn ble gjort. Oppe på øya, like ved Svartvatnet ble spydspissen funnet. Den var satt ned mellom tilpassede steiner, og det var også lagt en flat stein på toppen - som et slags lokk.

Bildet er hentet fra NTNU/Vitenskapsmuseet: Spydspiss av bronse, en av Nord-Europas største, 58 cm lang, falen er 20,5 cm. Falen og bladet er ornamentert med meanderbord og konsentriske halvsirkler. Funnet på Hoddøy i Namsenfjorden. Offerfunn fra yngre bronsealder.


Vi slår opp teltene ved Svartvatnet på fredagskvelden, tar en rask tur rundt vannet og diskuterer litt rundt det merkelige funnet. Alettes historisk interesserte far, som er med på denne turen, konkluderer som andre med at spydet må ha blitt lagt ned i myra ved vannet som en offergave, men hvorfor akkurat her? I dag er dette nesten ødemark.


Ser man på kartet er imidlertid Hoddøya svært sentral i Namsenfjorden, og har en del spesielle trekk. Dype viker og våger som nok har gitt god beskyttelse, og Svartvatnet er kanskje et vann som en gang i tiden kunne ha hatt en nesten magisk beliggenhet.

Den indre Hoddøyvågen gikk nok den gang som en kile hele vegen inn mot stedet, og bare det å ro båtene inn her kunne nok føles som en reise inn mot det hellige. Nesten slik det er når vi våkner ved Svartvatnet denne helga, med regntåke, myrull og et par smålom på vannflata.



På bildet over ser du teltet i skogen i midten bak vannet, mens veien der spydet ble funnet ligger helt til høyre i bildet. 

En lang rekke funn av gjenstander fra våt­marks­om­råder i Norden vitner om at myra ble ansett som hellig. Den kan ha blitt oppfattet som et overgangssted, en slags port, hvor man kunne nå guder på den andre siden og overføre gaver til disse for å blidgjøre dem.

Gamle skrifter kan også tyde på at det å tvette et offer i en bortgjemt og hemmelig sjø, en gang i tiden var tenkt på som en takk til Moder Jord. Kanskje ligger det mye gjemt rundt og i denne sjøen, en liten runde med metalldetektor avslører at det i hvert fall er noe her.



En gammel ring med et stykke tøy finner vi helt i vannkanten, mens det som ligner på en pilspiss blir funnet på vegen. I den henger magnetene - så den er metalisk. Vi skal naturligvis gi dette videre til noen som kan vite mer om det, men hva Svartvatnet ellers skjuler får ligge der som et stort mysterium.


Til vanlig fikk gudene noe man kunne unnvære, som takk. I alvorlige krisesituasjoner var det nødvendig å gi det beste man hadde for å gjenopprette balanse. Ved mer spesielle anledninger ble unike og spesielt kostbare ting ofret, eller til og med mennesker.

Vi kan bare drømme om at noen en gang rodde med spydet inn i den da så dype Hoddøyvågen, førte det til det hellige Svartvatnet. Slik var det da, i dag er mye endret. I Håkilan like vest for vatnet ser vi at det ikke blir noe problem å finne ting etter oss i framtida - og at lite i naturen i dag er hellig.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan