torsdag 21. april 2016

Det minste livet

- Vi har omsider lært at vi skal ta vare på barna, de eldre, de handikappede, de fargede og kjæledyrene våre. Vi blir glad i de øynene vi kjenner og har et forhold til. Hvorfor tar vi ikke bedre vare på fuglene rundt oss, dyrene, fiskene, insektene, blomstene og trærne? Hva gjør det med oss som mennesker at vi  vet det vi vet, men gjør det vi gjør?

Lav vårsol er i ferd med å senke seg ned over granskogen, og her sitter vi. Hører på lydene fra skogen og ser på to små fugler som skvetter rundt i barhenget. Fuglekongen er vår minste fugl, men du verden for et liv det er i den lille “furulusa”. Den irriterer seg over naboen, den er rastløs og skvetten, kjenner på frykt, den vil føre livet videre, den er dødelig som oss, kjenner smerte og har de behov som vi har. Søvn, varme, sol, vann, mat, trygghet, samliv.

Ni gram med fjær og vinger har liv som i stor grad ligner på våre liv. Disse tankene åpner døren til en spennende samtale mellom oss som betrakter granskogen denne kvelden.


Mennesket har blitt slik, vi sitter på en måte utenfor og betrakter det hele. Likevel er det noe som er på gang, og det er akkurat det vi snakker om. Det hvisker en vind gjennom granskogen, men også gjennom vår viten, vår filosofi og verden slik vi ser den. Den vinden bærer med seg en endring. 

"Vi er liv som vil leve midt blant liv som vil leve", hviskes det i tankene våre. Når skal vi ta innover oss dette - alt vi har lært om dyrene og naturen, at vi faktisk kommer derfra og at vi er ett med dette livet? At vi er vesener som hører sammen med denne skogen, at vi er brødre og søsken med fuglekongen og grana. Mennesket er så fjernt unna alt dette i dag, men det vi vet - og den svake vinden som blåser - vil gjøre noe med oss.


Hvor lenge kan vi kjøre rundt i en ny bil - som vi fikk råd til fordi vi raserte en hel skog? Fuglekonger, egg, reder, kvister, stammer, granbar og lav. Livets mysterier ble redusert til en biomasse for de grådige. Skogen verd mindre enn søppel som vi slenger fra oss om noen år. 

Fjellet blir til tall i ett regnskap, vakre fugler og dyr blir til underholdning som havner i fryseren - og senere i søpla i dette overflodssamfunnet. Det som en gang var hellig og ukrenkelig - livet selv - er verd mye mindre enn våre tanker og behov. Hvor bra er dette for oss? Hvilken verdighet finnes det i denne måten å behandle naturen på?

En gang takket vi og satte pris på naturen

I mer enn 5000 år gikk mennesket rundt med en ærefrykt for livet, det kan dokumenteres. Tradisjoner og seremonier ved felling av bjørn viser en kultur som hedret livet - og som takket med smykker, ritualer og ofring.

I dag kjøper vi kjøttfarsen stappa i beingraut på butikken. Fisken er veldig fjernt fra snøret som napper, og gleden som fangsten gir. Maten er laget på store fabrikker der vi masseproduserer liv, slakter det og holder det unna tankene, og selv om vi har akseptert dette - eller holder denne industrialiseringen unna følelsene våre - så fortsetter vi å jakte, hugge, drepe, forgifte, uten at det egentlig er nødvendig. 

Vi har drap som hobby... Men hvor lenge klarer vi å fortsette med dette forbruket av liv, misbruket av liv, mishandlingen av liv? 


Kvelden og rådyrbukken kommer

Kvelden senker seg over skogen, og det blir stille. Vinden den blåser fortsatt svakt gjennom konglene i toppen på grana, gjennom liv som vil leve. Vi hutrer oss inn i sofaen, akkurat tidsnok til å se rådyrbukken komme ned for å spise opp epler og gulerøtter, som butikken hadde kassert tidligere denne dagen. 

Alette er redd for at rådyrbukken snart vil forsvinne, hobbyjegerne har kjørt mange ganger forbi med lyskaster på taket, med oransje jakker og luer. De er klar til å ta livet av dyret - fjerne nærværet av dette individet og dets øyne fra vår verden. 

Vi har våre følelser rundt det, slik som jegeren har sine følelser rundt sin jakthund. Når skal vi forstå helheten og hva vi egentlig driver på med? Hva skjer når vi begynner å se hvordan vi har oppført oss? Det har mange tenkere skrevet og sagt de siste årene, men vinden den former sitt landskap sakte.


Jeg er også en stakkars ape, formet av tankene rundt meg. Jeg har skutt rådyr, elg, hjort, rype, storfugl, orrfugl og jerpe. For 10 år siden diskuterte jeg ikke med meg selv - eller Alette - på denne måten. Nå er jeg i ferd med å reforhandle. 

Ikke at jeg er mot jakt dersom vi virkelig trenger det, at vi er smart nok til å ta av et virkelig overskudd og bruke det fornuftig. Det jeg er i mot er ubevisstheten rundt årsaken. Hvorfor jakter vi egentlig? Er det et overskudd i naturen nå? Dreper jeg bare for lyst? 


Jeg har til og med blitt bevist at mine elskede ryper ofte bare ble liggende i fryseren, at jeg har nok mat, og at jakta bare var en unnskyldning for noe annet! For at jeg ville være med, for å være en del, for å ikke være ensom kanskje? Så begynner Alette å fortelle noe som treffer meg i hjertet:

Historien om Pippelipoika

En vårdag som liten barnehagejente på Sogn studentby i Oslo ble hennes første minne av å ha et sterkt ønske om å ta vare på naturen skapt. Det var en liten fuglunge, trolig gråspurv, som hadde falt ut av reiret - eller var på veg til å forlate reiret, og som slik krysset veien til ei lita nysgjerrig jente. Ei jente som var veldig glad i dyr. "Pippelipoika" kunne ikke fly og bakset bare rundt i buskene utenfor blokkleilighetene. Hun fikk derfor raskt kyndig hjelp (det trodde iallfall den lille hjelperen) - med mat og stell på verandaen. Dette varte i noen dager og "pippelipoika" lærte seg fort navnet sitt. Da lille Alette ropte inn i busken: - "Pippelipoika", så kom hun hoppende ut fra sitt gjemmested.

Etter noe dager hadde den lokale vaktemestercowboyen sett seg lei på ungene som passet på den lille fuglungen. Han ville rydde opp i sakene, gikk rett bort til Alette mens hun holdt den lille fugleungen i hendene. Han tok et godt grep rundt de myke fjærene og klemte den skjøre bakkroppen - kakket så hodet mot fortauskanten. "Pippelipoika" var død, den strakk sakte ut vingen. Alette husker dette selv om det er nesten 40 år siden, og den lille bloddråpen som piplet ut på nebbet, som kom fra øyet, beskriver hun som om det var i går.



For å dele min egen ensomhet… Ordene dukker opp etter at hun har fortalt denne historien. Vi har et grunnleggende behov for å ha dyr i nærheten av oss. Kjæledyrholdet økte voldsomt etter at mennesket sluttet å holde husdyr. Vi har hunder, katter, marsvin og undulater som vi er glad i. Hvorfor er vi ikke mer glad i det øvrige livet? Hva er det vi driver med? 

Jeg må igjen fortelle historien om hvordan jeg som liten mistet min mor, men fant naturen. Hvordan den fikk meg til å føle meg hel igjen. Hvordan jeg der ute fant en hellighet og helhet, men kanskje jeg ikke helt forstår hva jeg fant? Jeg har egentlig ikke anelse! 

Hva observerer vi og hva lukker vi ute?

Jeg observerer fra mitt eget liv, jeg ser at jeg i et bymiljø vil lukke sansene mot støy og ubehag. Og når jeg lukker sansene mot dette, da luker jeg de også mot mye annet. 

Jeg lukker meg mot at liv behandles som skrap. Jeg lukker meg faktisk ut fra hvordan mine nærmeste har det, hvordan jeg selv har det og hvordan naturen - livet rundt meg - har det. 

Jeg lukker meg til og med mot det gode, og blir tilnærmet apatisk. Jeg bryr meg nesten ikke om jeg er levende eller død. Men hvor lenge kan jeg - og vil vi fortsette slik?

Kroppen min er langt fra adskilt fra naturen. Jeg kan føle individenes til tilstedeværelse i min verden. Jeg inngår alltid i en sammenheng og slutter ikke ved huden min. Blir det bedre om jeg er bevist dette, om jeg er mer takknemlig og mer forsiktig med livet rundt meg? Har jeg det bedre da? 


Det må da være verd å stille seg disse spørsmålene... Og alt dette kom altså ut fra vinden i tretoppene og den svake sangen fra Norges minste fugl. 

Kanskje vil vinden bære denne sangen videre til de neste generasjonene - og sakte, sakte forme dem til å forstå med noe som er mye større og viktigere en intellektet vårt. Noe som kunnskap og ord ikke kan lære oss. 

Noe som vi naturelskere av og til kan få et glimt av i solnedgangen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan