Da snøen begynte å smelte dukket en svart liten klump opp der ute i det hvite. Jenspurven hadde gjort et dårlig valg da den bestemte seg for å prøve seg på en overvintring. En slik hendelse gjør meg litt tankefull. Skal tro hvor mange fugler som stryker med i det ustabile klimaet vi har hatt de siste vintrene?
Jernspurven minnet meg på et dikt som har gitt mange trøst gjennom tunge stunder. Ingeborg Prytz Fougner skrev det i 1948. Diktet har også noen gode naturskildringer.
Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det, han som er over alt.
Tro det når stormen herjer bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene du med en smerte går.
Tro det når noe brister uten å vokse frem.
Tro det når noen mister det som var alt for dem!
Tro det når håp går under uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden! Det er et ord til deg.
