Vinter og vann

Elva var åpen i små råker langs landet og vinterlyset spilte i klokkene som hang langs iskanten. Jeg satte meg ned på elvekanten og lot lydene fra vannet og fargene fra det svake lyset strømme mot meg. Det blanke og klare vannet i Bogna så nesten svart ut der det strømmet mellom snøen og isen nedover, en og annen isklump slapp taket og danset med strømhvirvlene. Den blanke isen, snøen og vatnet, lyset og lydene, samlet skapte alt dette et lite vinter-paradis der jeg satt, og jeg tenkte at nå har vinteren endelig kommet til Namdalen.

Sitter jeg slik ei stund ser jeg alltid noe å fotografere, men jeg må bruke litt tid. Det tar tid når tanker og bilder skal formes, akkurat slik elva har jobbet med denne isen. Det slår meg at de mest spennende formene selvfølgelig finnes under isen, der vannet har hatt størst påvirkning så jeg snur et av de små isflakene.

Også begynner jeg som vanlig å fundere; tenk at ingen av disse is og snøkrystallene er like. Slik er det også med alle oss mennesker her på jorden. Vi har våre gener og kromosomer, men det er skapt slik at ingen av oss er like. Ingen ting er likt her ute, alt er unikt. Tilfeldig? Da er tilfeldigheten jaggu ganske smart. Naturen er virkelig noe stort.

Og når jeg tussler rundt her i vinterlandet med disse tankene så skapes det også bilder. Ingen er helt lik, men noen tiltaler meg mer enn andre. Sånn er vel vi naturfotografer også skrudd sammen, forskjellig som alt annet der ute, heldigvis.