God nyttår!

Kjære fotovenner og naturvenner, et godt nyttår til dere alle! Dagene, ukene og månedene som har gått har vært fantastisk fine. Det å kjenne snøen, sola, regnet og nærheten til naturen, samtidig som man har mulighetene til å stikke hjem, se en film, lese en bok og ta en varm dusj - Det er et utrolig privilegium.

Vi har det så godt i denne tiden og i dette landet at det egentlig er et eventyr, en skrøne og en drøm for de fleste på denne planeten. Det skal vi huske! Samtidig skal vi heller ikke glemme at mange av våre medmennesker og naturen rundt oss sliter, til tross for at vi har det bra. 

For egen del har jeg tro på at vi er på vei inn på et bedre spor. Stadig flere oppdager at lykken ikke ligger i penger, men i opplevelser. At vi ikke får det bedre om vi jobber enda litt mer, men i stedet investerer tid på oss selv og på våre nærmeste.

Viser igjen noen glimt fra kongeørnskjulene som Ole Martin Dahle leier ut til naturfotografer. Ikke fordi jeg noen gang kommer til å tjene penger på slike bilder, ikke fordi det styrker egoet å vise at jeg har tatt de, men rett og slett fordi kongeørna er en opplevelse å ha med seg inn i et nytt år. 

Det er bilder som er verdt å ha med seg inn i ensome netter, inn i dager som jager etter dine prestasjoner og som setter klørne i hjertet ditt og forlanger noe mer av deg. Mer enn det å være, mer enn det å spise og hvile. Der er kongeørna et forbilde - og så utrolig god å ha med seg.

Kongeørna er ingen fugl som stresser, slår og jager rundt seg. Den kan beskrives med ett eneste ord: Ro! 

Kunne vi ha vært mer i ro, kunne naturen hatt det bedre og da kunne alle rundt oss også fått mer fra alle de som har noe å gi. Kanskje trenger vi ikke å jobbe så mye i 2015? Kanskje trenger vi ikke vekst, forbruk, lån og enda mer av alt som vår kultur krever av oss? Gleden ligger i helt andre ting.  

Nye uvær ruller inn fra vest, nye stormer, regn og snøsmelting. Det er sterke bilder på det vi gjør galt. Det handler ikke om det at vi ikke har hatt slik vær tidligere, det har regnet og blåst før også, men det er ikke været noe er galt med - Det er klimaet! Det må alle bli bevist, også må vi spørre oss hvordan vi kan gjøre noe med dette. 

Tror du at større forbruk av energi, av olje, av plast, av penger og av natur vil endre noe på denne jorda som gjennom 100.000 vis av år har skapt det stabile klimaet vi lever i? Den eneste veksten vi trenger er veksten i vår bevissthet.

"Vi kan sammenligne alvoret i miljøsituasjonen med å få beskjed av legen om at man er alvorlig syk, men allikevel lar være å ta den livreddende medisinen."  -Fra kongens nyttårstale som går akkurat mens jeg sitter å skriver dette.

I paradis

Det var junikveld da vi møttes i fjellet. Vårbekken delte seg opp i bunnen av vierkrattet og snakka varsomt til oss som var der. Du fjellets nattergal boblet over av vårglede, tok til vingene og falt med tonene ned igjen på den samme kvisten.

Den har dratt forlengst nå, blåstrupen fra Børgefjell, Gud vet hvor den har fløyet! Det finnes bare noen få gjennfunn av blåstruper fra Norge, de viser at fuglene drar sør/øst mot Pakistan eller Afganistan. Et eller annet sted der ned sitter du nå, mens snøen kler dine fødemarker her nord.

Kanskje har du reist etter noen nordmenn på ferietur til Tyrkia, eller med noen andre til deres paradis i Syria. For blåstrupen spiller det ingen rolle, den er nok bare en skvetten observatør av skrålende feriegjester, bombedrøn og surr fra droner. Blåstrupen lever i en helt annen virkelighet enn vår.

Og når jeg først skriver om virkelighet, så må vi inn på hva den egentlig er. For de fleste av oss består den av det som våre nyhetskanaler har plukket ut for oss. Hallshugging, massevoldtekter, massemord og alt det som kan gi oss en sterk frykt - for det som da også selvfølgelig er verd å frykte.

Men samtidig må vi huske at for andre er virkeligheten et vesten med atombomber som ble brukt mot barn, brennende napalm som ble brukt på samme måte, en griskhet som ødelegger jorden og en kultur som ødelegger menneskene. 

Minst like fryktelig som det vi får høre om, og det er den da også på mange måter. Det handler vel egentlig bare om hva man får servert, velger å tro på og velger å se.

Men virkeligheten er så mye. Tenk bare om du skal beskrive ei elv, fanger vannet i en bøtte og tar den med deg inn for å forklare folk hva dette er. Bare ordet elv er drepende for virkeligheten, ei elv er jo slett ikke bare ei elv. Den er noe helt unikt, slik hver ei blåstrupe er like unik for en som tar seg tid til å se og lytte. Slikt hvert menneske også er...

Nå er du altså der noen mener de har sitt paradis kjære blåstrupe. Jeg er sikker på at det for deg også er et vakkert og godt land å flykte til når vinteren kommer her nord.

For meg er det alltid viktig å finne ro og stillhet nok til å se alle de illusjoner som min virkelighet er bygd opp av. Det er jaggu mange, det er mange ord, mange nyheter, mange følelser. Det er også viktig å se at alle andre strever med akkurat det samme, de har sin virkelighet. 

Jeg må bare finne stillhet nok til å se hvordan andre bygger opp sine egne tanker om sitt paradis. 

Men du og jeg kjære blåstrupe vet hvor vårt paradis er. Vi møtes der inne til våren igjen. Jeg er så glad for det at jeg kan juble og synge like høyt som deg. Det er godt å ha lyse stunder å se fram mot.

Hvorfor er himmelen blå?

Ja, hvorfor er den blå om dagen, men svart om natta? Spørsmålet kommer fra min sju år gamle sønn. Barn er utrolig flinke til å stille gode spørsmål. Det er en egenskap mange av oss dessverre mister ettersom livet og selvfølgelighetene setter seg i oss.

Plutselig har mange av oss ikke tid til å tenke på slike ting lenger, vår voksne verden er delt inn i timer, minutter, i regninger og penger, i samfunnets krav og i selvfølgelighetene. - Vi må jo ha noe å leve for om vi skal bo her, - vi må jo ha strøm - Og vi har jo i hvert fall ikke tid til å tenke på himmelen. 

Nei, vi må lære disse ungene virkeligheten.

For noen dager siden var vi i Børgefjell og fikk det første møtet med vinteren. Deilig å se snø! Hvorfor er det slik at det meste av landet har 20 grader i slutten av oktober? Stadig flere stormer og flom? 

Nei, vi har ikke tid til å stille slike spørsmål. Ikke vil vi det heller, vi vil heller kravle videre i virkeligheten som vi har skapt. Høre politikere si og understreke: - At det er en ting vi har mer enn nok av her i landet, og det er natur! Den må vi bruke. Ja, sånn er det!

Vi snakker mye når vi er på turer som dette, det å ha ro i naturen gir oss mulighet til å være litt barn. Denne helga kom vi inn på Peter Higgs, mannen som beskrev partikkelen som mange tusen vitenskapsmenn begynte å lete etter, og som de fant i 2012. 

- Teorien om Higgs-partikkelen ville aldri blitt framsatt i dag, sier nobelprisvinneren i fysikk. - Ingen ville hatt tid til å tenke på det, ro til å bygge opp spørsmål og svar. - Jeg produserte ingenting, i årevis grublet jeg. Ingen trodde på "fantasien" om et kraftfelt og en partikkel som styrer alle de andre byggestene i universet. 

I dag vet vi at dette er sant, selv om vi vet lite om hva denne oppdagelsen egentlig betyr, ennå.

I teltet forteller jeg Alette at Higgs-partikkelen blir beskrevet som et rykte i en nyhetsredaksjon, den får journalistene som hører det til å stimle sammen, reagere og forme en virkelighet. Ryktet er altså den nye partikkelen, journalistene er de øvrige byggesteinene i atomer. 

Tenk så utrolig det er at det finnes en kraft som får alt det vi ser og alt det vi er til å henge sammen! Tenk hvilke nye spørsmål og hvilke nye muligheter som åpner seg ved at en mann hadde tålmodighet, fikk tid og lov til å gruble over dette i årevis.

Alette forteller om romeren Plautus, som allerede i år 200 f.kr ba gudene fordømme den som først skilte timene ut fra dagen og satt opp solur for å hakke og kutte hans dager så fortærende i biter.

Hele neste dag ligger vi i teltet, hører snøen falle på teltduken, sover litt og snakker om de små og store ting. Sønnen hennes har også stilt slike spørsmål noen ganger: Hvem har laget alt rundt oss? Hvor kommer vi fra? Hva er alt til for? Det siste spørsmålet er nok det mest relevante i disse dager:

Hva er alt til for? Er det til for å privatiseres, deles opp, hugges ned, bygges ut? Er det til for at noen skal ha mer enn andre? For å skape større forskjeller? For å skape framgang? For å gi oss alle nok til å ha det bra? Eller er det til for å skape en skole for oss, slik at vi lærer?

Det er ikke sikkert det har noen mening heller, men jeg er sikker på at det er lurt å filosofere litt. Mange av de stemmeberettigede i Norge må nå ta seg tid til å sette seg ned, og stille noen grunnleggende spørsmål. Et av de beste denne høsten må vel være:

Hvorfor er himmelen blå? 

Træna

Jeg har vært langs mye av Helgelandskysten, også så langt nord som på Sleneset og Lovund flere ganger. Hver gang har jeg kikket mot Træna med lengsel i blikket, det ser magisk ut! Denne helga i oktober bestemte vi oss bare for å dra, og det ble virkelig en magisk tur.

Vi kom sent til Træna, med hurtigbåten fra Sandnessjøen. Vi hadde ingen planer om hvor vi skulle ligge, hvordan vi skulle komme oss ut til eventyrøya, Sanna, eller hva vi egentlig skulle gjøre der. Vi dro bare på eventyr.

I båthavna på Husøya var det ikke noe problem å få skyss over til verdens eldste fiskevær. På Sanna bor det bare to personer, men folk på Helgeland er vennelig - og flere ga oss tilbud om å kjøre oss over. 

Det bruker jo å ordne seg, og å reise uten forventninger gjør det egentlig også ganske greit. Vi hadde sikkert hatt det fint uansett, men så fikk vi altså slått opp teltet i skumringa, på drømmeøya, og sprettet sprudlevannet. At det var ett år siden vi forlovet oss måtte feires!

Langt utpå natta vekket Alette meg, drikken måtte naturlig nok ut - og der bak teltduken ventet verdens vakreste stjernehimmel. Helt greit å ta noen flere bilder når naturen byr på slike scener. 

Når jeg sto der så tenkte jeg at vi alltid burde reise uten forventninger, også i hverdagen og i jobben. Det er lettere å unngå skuffelse på den måten, og lettere å ha det virkelig bra.

Øya Sanna er en arkeologisk høyborg. Utgravningene som ble gjort så tidlig som 1937/38 står fortsatt fram som et lærestykke i dette faget. 19 huler og hellere inneholder en rekke spor etter mennesker som er så gammel som 9000 år. Det er svært spennende å lese om og oppleve dette, og så flotte huler har vi to aldri sett før - selv om vi har huledilla.

Kirkhelleren på Træna er selve juvelen i denne arkeologiske skatten. Utgravningene viste at kulturlaget og sporene her var tre og en halv meter dype. Det ble funnet 33 graver og en rekke gjenstander i den delen av hulen som ble utgravd.

Øya har også boligtufter, vikingegårder, massegraver og en rekke spennende kulturspor. Med huler, hellere, sandstrender, sel og et rikt fiske, så er det i grunnen ikke rart at folk har levd her ute lenge.

At fuglelivet seks mil ut fra fastlandet også er spennende i oktober, det er vel ingen bombe. Mye å se på, mye å oppleve og mye å ta inn over seg.

Turens beste lærdom kommer fra et antikvariat i Mosjøen og fra en gammel fisker på Træna. Ei bok fra 60-tallet med tittelen "Hvorfor er jeg så sliten doktor?" sier det samme som den gamle karen: Vi er ikke lenger tilstede i det vi gjør. 

- Når vi er på jobb er vi hjemme, når vi er hjemme er vi på jobb - og enda verre har det blitt med smart-telefoner og datamaskiner. - Vi klarer ikke en gang å være sammen i samme rom sa den gamle karen. Nok en påminnelse om hvor viktig det er å være tilstede i øyeblikket.

Det er heldigvis ikke så vanskelig når man er på et slik sted, med en slik natur!

Siste natt skifter vi teltplass for å se om vi kan få nye bilder av fjella, stjerner og kanskje nordlys. Slik blir det ikke, men det gjør da ingenting.