Høstnatt

Bildet fra en tur i Otterøyfjella i helga. Vi har så langt hatt et fantastisk høstvær i Trøndelag, milde vinder og fortsatt fine farger i lauvet som klamrer seg fast.


Bildet er tatt med ei lukkertid på 25 sekunder. I nedkant har jeg brukt hånda i bevegelse for å skjerme for det skarpeste lyset fra bålet, slik får jeg frem stjernehimmelen bedre. Dermed er nedkant av bildet kanskje eksponert i 15-18 sekunder, mens toppen altså har full lukkertid. Det er en morsom teknikk å bruke i mørket.

Verdens største

Svartbaken er verdens største måke, den kan ha et vingespenn på utrolige 170 centimeter. Dette er en av kysten og havets aller tøffeste skapninger, og den er et undervurdert fotomotiv.


Vi snakker om en art med en adferd som virkelig er verd å bruke litt tid på når du er på sjøen. Svartbaken spiser det meste, og den svelger det gjerne helt. En fisk på et kilo, en krabbe eller en fugleunge går rett ned. I kamp med andre måker er den helt overlegen når den setter inn kreftene.


Lydrepertoaret er det også verd å legge merke til. Fuglene har en hel rekke med lyder som kommer i de forskjellige situasjonene. Etter mat er det de reneste skrikekonsertene blant svartbakene som ofte samles i små grupper. En gammel fisker i Flatanger påsto også at fuglen ba om; "heimbaka kak" når den lå ved båten og venta på en godbit. Og slik kan det faktisk høres ut om du tar deg tid til å lytte.


Noen av mine bedre bilder i år, tok jeg av en svartbak på Sklinna i august. Fuglen hadde fått tak i en voksen lundefugl og ristet denne kraftig mens vi nærmet oss i gummibåt. Hele den historien kan jeg jo fortelle om i et blogginnlegg senere en gang. Her er en smakebit fra situasjonen.


Hold et ekstra øye med verdens største måke neste gang du er i Flatanger eller ute ved kysten. Du vet aldri hva denne karen finner på.

Drømmen om storlaks

Sammen med Steinar Johansen og Bjørn Oddvar Landsem jobber jeg kontinuerlig med å få på plass bilder til ei ny bok om Namsenvassdraget. Bildene i dette innlegget kommer fra en nydelig augustdag i Tømmeråsfossen i Grong. Dette er virkelig stedet for den som drømmer om å få storlaksen på kroken.


Steinar er inne i Børgefjell, ved Namsens kilder, denne dagen. Bjørn Oddvar er sammen med meg og tar undervannsbildene. Jeg jobber langs elvebredden, tar noen stemningsbilder og snakker med folk. Nede i vannet forteller han at det er mye liv, han ser mange storlakser og jobber med fult dykerutstyr for å komme nærmest mulig med 24 mm´eren.


Det er merkelig å tenke på at kulpen står stinn av laks, på overflata og i vannskorpa er det nemlig et yrende badeliv. Hit til Tømmeråsfossen strømmer det folk til på de varmeste dagene, da holder laksefiskerne seg unna, men laksen den er altså her uansett.


Slikt blir det fine miljøskildringer av, og det er nettopp slik vi vil vise frem Namsenvassdraget. Elvenes dronning er et flott sted for de som drømmer om storlaksen, den er et drømmested for de som vil ta seg en svømmetur en varm dag og en drøm for de som vil oppleve ei levende elv med alt fra fugleliv og dyr til landskap og fisk.


Vi håper og tror at denne boka kan være på plass i butikkhyllene før jul neste år.

Tanker om rypejakta

Forrige helg starta rypejakta og vi var på plass ved Lakavatnet i Sørli. Det skrives mye om Lierne som rypeparadis i diverse jaktblader, og etter min mening er områdene vi har fått tildelt selve indrefileten. Her snakker jeg ikke bare om et utrolig rypeterreng, men også et ubeskrivelig vakkert landskap. Hvor kan man ellers gå ut av jakthytta og ha denne utsikten fra plattingen.


Det er Blåfjella i sør/øst og mot vest har vi Lakavasshatten som speiler seg i vannet. Litt av et utgangspunkt for jaktturene!


I år ble det av flere hevdet at det var et middels rypeår, eller til og med noe bedre. Vi hadde fått tildelt tre liryper og tre fjellryper per mann per dag, noe som gjorde at fem mann hadde en mulighet til å ta med 150 ryper ned fra fjellet etter fem jaktdager. Det skjedde selvfølgelig ikke, men noe ble det da. Faktisk såpass at vi kostet på oss en skikelig rypemiddag på lørdag.


Men middels år! Ha, hva måles slike synsinger etter. For oss var det langt unna de rypebestandene vi opplevde her inne for seks-sju år siden, og selv den gang var det nok ikke middels sammenlignet med hvordan det var på starten av 80-tallet.


I hytteboka leser vi om virkelige toppår, og jegere med større fokus på å høste enn selve opplevelsen av fjellet, turen og naturen.


Sett i forhold til 238 fugler i 1984 så hadde nok vi et skikkelig bunnår. Samlet skjøt vi mellom 25 og 30 fugler, og hadde vi tatt ut noe mer så hadde rypa smakt vondt i munnen min. Men turen den var mer enn middels. Jeg håper alle jegere med årene fokuserer mer på opplevelsene enn på selve jakta.


For egen del er naturfoto selvfølgelig det jeg skyter klart mest av. Her er noen flere smakebiter av årets fangst.