Naturlig død

Jeg har vært redd for døden, livredd. Det er jo kanskje ikke så rart? Vi snakker jo nesten aldri om døden i dette landet. Det som egentlig er så naturlig, det blir gjemt bort, pyntet på og sminket i den vestlige kulturen. I det siste har det gått opp for meg at det er forferdelig dumt! 

Kanskje hadde vi levd livet på en "riktigere" måte om vi hadde vært mer åpen om at det en dag skal ta slutt, at det er helt naturlig. Hvordan ville du leve hvis du virkelig tok innover deg at tiden bare er til låns? At alt du tror du eier vil du miste, og det kan jo skje når som helst! 

Hva er egentlig viktig i det perspektivet? Penger? Makt? Investering? Merkeklær? Naturen vi skal gi videre? Ærlighet? Kjærlighet?

I andre kulturer og til andre tider har døden hatt en helt annen posisjon. På Buddhas tid var det god praksis for munker å dra på gravplasser for å meditere, for å lete opp en virkelig visdom som ligger i oss. 

Den gangen lå de døde åpent og råtnet. Hensikten med dette var å vise frem at alt har en slutt, slik at man tok forgjenglighetens lov innover seg. Det gjør ikke vi!

Ingeting er som døden for å finne et sant perspektiv på livet. Det som er viktig i lys av døden, er det som er viktig i livet. Det er også viktig å ha med seg i naturverntanken - som jo nærmest er i ferd med å dø, i et samfunn som aldri måler sine verdier opp mot en daglig påminnelse om at vi skal bort.

Du vet, mye av det som opptar oss i hverdagen blekner i lys av døden. Har vi med oss det i hjertet så forandrer det oss på en god måte, til noe bedre. Hvis man ser på naturen eller mennesker man elsker, og tenker at vi ikke har evig tid sammen - så legger man kanskje litt mer ydmykhet og forståelse i ord og handling.

For å si noe om min egen dødsangst. Jeg hadde ikke vært på kirkegården på mange år, gravsteinen til mine foreldre ble for tung for tankene. Dermed festet det seg en klump inne i kroppen, et slør over sannheten og en uro - som jeg bare kamuflerte med ny uro. Nye prosjekter, nye ting og noen ganger sinne. 

Gradvis kom en ny tanke på plass. Det skjedde gjennom å hjelpe en venn som driver begravelsesbyrå, det skjedde gjennom lange og gode samtaler med en fantastisk kjæreste. Det er egentlig rett å si at livet tok meg akkurat til dette blogginnlegget; om døden.

Og i dag ser jeg faktisk på døden - og tankene om slutten - som en av livets store gaver. Jeg har fått en rettesnor som jeg kan se mine handlinger og valg opp mot. Hvor mange ganger vil jeg juble over mine bekymringer, min hardhet, mitt hat mot andre, dersom jeg får tid til å ligge der å se tilbake?

På dødsleiet kan man høre mange si: Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv hvor jeg var sann mot meg selv, og ikke bare levde det livet andre forventet av meg. Jeg kunne ønske jeg opplevde mer, at jeg ikke hadde så mye frykt, at jeg hadde vist mer kjærlighet, at jeg ikke lot tankene overstyre mitt hjerte.

Vi angrer på mange av våre valg, våre prioriteringer, vi angrer på at vi ikke hadde mot til å leve!

I Tibet er døden en så viktig del av livet at den har fått sin egen bok. De siste setningene i den norske oversettelsen av "den tibetanske dødeboken" er slik: Med stor avstand til døden, uten at vi føler på dens eksistens, handler vi uten mening. Vil du ikke leve hvert øyeblikk i sannheten? Hvis du ikke holder din mesters veiledning i ditt hjerte, forråder du da ikke deg selv?

Uvær i Børgefjell

Det var meldt stiv kuling og store nedbørsmengder, men vi hadde veldig lyst til å dra på tur. Hodet sa at det var dumt å legge vei mot Børgefjell denne helga, men vi dro likevel.

Som jeg har skrevet mange ganger tidligere, det viktigste er å leve i øyeblikket og ikke i tanken. Frykten forsvinner først når man gjør det man frykter - og det er mulig å gjøre det på en trygg måte. Vi bestemte oss for å overnatte ute, like ved ei åpen hytte i Simskardet. Da hadde vi en mulighet til å søke inn når det ble for ille - og ille det ble det.

Til tider var det rett og slett vondt å se rett fram. Hagl, slaps og regn i en salig blanding, med storm i kastene. Likevel var det også stunder med opphold, og det var ryper, kongeørn og ravnene som bor her inne - uansett vær.

Ei natt ute i dette været var imidlertid nok, for det ble altså bare verre. På vei ned mot Simskardhytta var det som å bli skutt med nettopp hagl i ansiktet. Jeg måtte bare se ned, og det ble mange fall - men du store hvor herlig det er å leve! Kjenne på den mektige naturen og på de voldsomme kontrastene i alt. Ikke minst i det å kunne fyre opp i ei hytte etter å ha opplevd ruskeværet.

Godt å bare være, herlig å være ute, men også godt å være tilbake. De siste dagers jobb har bestått i å filme kongeørn, og i morgen blir det å avslutte redigering av en radioserie med Jon Østeng Hov. Livet er bra! Takk til verdens beste turkamerat, Alette Sandvik og Børgefjell!

Nyhetsuke i naturen

Litt av ei nyhetsuke i Namdalen, storbrann i Flatanger og flodbølge på Nord-Statland. Vi blir små når naturkreftene slippes løs, men heldigvis har det ikke gått liv i disse ulykkene.

De to bildene over er fra Hasvåg i Flatanger der brannen tok med seg bolighus og garasjer. Folk måtte springe fra alt de hadde for å berge liv da flammene kom med den sterke vinden.

Bildene over er fra Småværet, som ligger litt lengre ut på den samme halvøya - som denne uka har blitt godt kjent gjennom nyhetene. Et ufattelig syn, de minner om de bilder jeg har sett fra det som skjedde i 1940. Disse brannene i tørt lyng i januar er jo også noe uvanlig må man si.

De siste bildene kommer fra Nord-Statland der et undersjøisk ras skapte kaos i går kveld. Slik så det ut på stedet i dag. Bildene får meg til å tenke på en tidligere sjef som brukte å si at: - Det aldri skjer noe i Namdalen.

Egentlig håper jeg på at det skal bli sannheten resten av 2014. Samtidig sender jeg en tanke til alle de som har stått på for å hjelpe andre denne rare nyhetsuka i min del av landet.

Nytt år...

.. og dermed på tide å si godt nyttår her på bloggen. Jula feiret jeg i nesten sydenlandske tilstander på Nesodden ved Oslofjorden. Årets kortest dag ga oss vindstille og åtte grader pluss.

Romjula og nyttårshelga tilbragte vi på ei hytte i Selbu. Det ble heller ingen vinterlig opplevelse, men turer ut - og fine dager ble det uansett. Dessuten har det blitt tid til mange gode samtaler og tid til ettertanke.

I helga har vi også vandret i naturen rundt Namsos. Det har ikke lignet på januar, men mer som oktober eller tidlig vår. Stille i skogen, bart og nokså mildt. 

Selv om den uvanlige vinteren på mange måter er fin, så kan man ikke la være å tenke litt på hva som er i ferd med å skje med moder jord. Vi setter et uendelig antall klimarekorder for hvert år, vi har en ny rekord for co2-nivået i atmosfæren, vi har nye rekorder i shopping og vi har mer kunnskap enn noen gang - om hva som er i ferd med å skje. Hjelper det?

Fra julas mange samtaler tar jeg gjerne med dette: "Det du ikke finner inne i deg selv - finner du i hvert fall ikke utenfor deg. Det er ganske opplagt når du ser på sorgen, men ikke like enkelt når du leter etter gleden."

"Vår tid har glemt visdom for kunnskaper og kunnskaper for nyheter", sier T.S. Eliot. En visdom som i hvertfall drukner i vår tid er denne: Jorden tilhører ikke oss, vi tilhører jorden. Lett å glemme, men kanskje kan vi bli litt flinkere til å minne hverandre på det i året som nettopp har startet!